Den gang nåtid og tiden lenge etter

Jeg gikk lenge og fantaserte, visste om mulighetene, men hadde så langt valgt å holde tett. Økonomien var anstrengt nok som den var, om ikke husholdningen på fem skulle tillegges enda større bekymring. En’ inntekt og barnetrygd for tre, var grunnlaget for hele 1970-budsjettet.

Filmopptak lå i tankene og Super 8 fremviser likeså. Elmo k-100 SM, var reklamen på kinolerretet, som viste tre minutters verdifulle opptak i levende bilder med innhold av små og store øyeblikk. Barn og foreldre limt til teknikken, til glede for fremtiden og historien. Om mange år, så å kunne sette seg sammen og nyte livet fra tiden før. Barna i stua, i hagen, i trærne og på sykkelen til badeplassen. En skattkiste. Glade små-troll som hopper og danser på et hvitt laken, festet til stueveggen.

Jeg følte ansvar for å handle i tide, og på den måten beholde familien ungdommelig og levende, festet til teknikken i tre minutters snutter, i rull på rull. Åtte hundre kroner for opptaker og tolvhundre kroner for fremviser. En tankedrøm så langt – en investering utenom budsjettet?

Tidligere var ulike teknikker benyttet når jeg skulle overbevise henne om noe jeg ønsket, men denne gangen visste jeg det lite ville nytte. Selv om kvalitet, pris og holdbarhet ble vektlagt i retorikken, og selv med kunnskap om en fremtidsrettet investering med levende fortid, som for all tid ville bidra til glede og samhold. Etter min mening en kortsiktig ekstrakostnad, men for henne unødvendig i forhold til andre ting?

Imidlertid måtte det være rett å tenke lenger enn til stortåa og forstå verdien av å investere i tide. Løfte seg over den korte variable ekstrakostnaden for på den måten senere å få igjen det tidoble av gleder.

Totusen kroner fordelt på tolv lønninger ville kunne ødelegge for tur-budsjettet det første året, men en natt eller to-tre i telt i stedet for hytte, burde være greit nok. Og jeg er overbevist. Valget må være rett. Jeg investerer. Jeg velger å holde det for meg selv enda noen tid, og gå for tilgivelse. Tolv avdrag og minner for alltid.

Det er slik det er å lede, og til sist lykkes. Ta avgjørelser som tilrettelegger for fremtiden. Så får man heller stå i «stormen» til den er ridd av. Slik som dagen i dag oppleves for mange, ved å være pådrivere til endring og med det utvikling.

Vennlig hilsen

Håkon Repstad Sr.