Brillefin

Vi sitter der i klasserommet på rekke og rad. Vi guttene og jentene. Foran oss, bak kateteret, læreren. Rødmusset i ansiktet og kledd i grå lagerfrakk med belte. Med pekestokken ved siden av hersker respekt og autoritet, timen igjennom. Det er høytlesning. Skolearbeidet denne timen er tekstsider i boka, til glede for noen og til bekymring hos andre. I tur og orden blir navnet til neste leser nevnt. På guttesiden er det han som stammer, som strever, som får oppmerksomhet. Englebarnet i jenteraden skaper begeistring og blir beundret. Hun leser best av alle. Motsatt er det med eleven som staver en og en bokstav, før ordet blir forstått. Lærer ber om at de siste fire linjene må gjentas. Gjennom tykke brilleglass stirrer eleven i boka og leser linjene på samme måte som den første gangen. Det virker vondt. Han regnes for å være en «dumming». Så er timen over. Friminutt og lek på skoleplassen. Igjen høres fløyta og innkalling til ny time. Opp sementtrappa, inn døra til ganga, så til venstre og pulten. Bibelhistorie.

Så går årene. Uten briller, men etter hvert brillebehov, også for meg. Tilfeldigvis blir det første paret kjøpt hos optikeren i Kuching. Som turist. Runde glass, gyllen innfatning og stolt bruker. Igjen kan jeg lese de minste bokstavene og skimte horisonten. Og arbeidsdagene fortsetter, årene blir flere og enda en gang nye glass og innfatning. Og moten følges. Utvikling. Med års mellomrom blir den lokale optikeren redningen og i albumene ligger bevisene. Store smil, digre glass, runde glass og det første paret uten like. Tidvis en påminnelse om hvor heldig jeg var som slapp tykke brilleglass. Med alderen skjer endringene raskere og raskere. Skarpsynet koster, brillebudsjettet økes og det blir hyppigere utskiftninger for å tilfredsstille endringene. Det blir behov for katarakt operasjon. Lang ventetid og uklart syn, men best uten briller. Slik sett et ansikt færre kjenner, et selvbilde i forringelse og eget ego i utakt med en selv.   

Jeg tenker tilbake på skolen, han som las en og en bokstav, som stirret gjennom tykke glass, som endelig fanget ordet. Hvilke følelser av nedverdigelse. Foresatte uten kunnskap om ordblindhet og muligheter med dagens teknologi. Det gjør vondt å tenke tilbake på hvor sårt det må ha vært å være i fokus for alle i klassen.

Siden har vi kunne delta i utvikling. Jeg har fått rekvisisjon til operasjon men så i påvente gått til innkjøp av nye pyntebriller, med klare glass uten styrke. Det for selvfølelsens skyld. Brillefin.