Hon dansade en sommar

Jeg hadde tenkt ganske mye på å bli detektiv. Fantasiene i pubertetsalderen dreide seg ofte om å oppklare innbrudd og å følge etter skumle typer, men da mor ga meg heftet, «Gutter i pubertetsalderen», kom dette selvstudiet i tillegg til de andre drømmene. Det ble å sammenlikne egen biologi opp mot bokens beskrivelser, og egenforskning avdekte bekreftelse eller avkreftelse. Uten en eldre bror, eller søster på samme alder å dele kapitlene med, så ble selvstudiet en teoretisk-praktisk innføring med påfølgende prøving og feiling. Ei heller var alderen inne til praktiske høydepunkter sammen med det motsatt kjønn eller mulighetene for visualisering til fantasiene. Det ble med antakelser på egenhånd, tenke, undre og lure på. Stemte biologien med det jeg hadde lest og lært om?

Av Håkon Repstad sr.

Detektivstudiet derimot løste jeg sammen med Hardy-guttene, Frank og Joe, sønner av detektiv Fenton Hardy, som selv hadde utmerket seg i sin praksisperiode som detektiv i New-York-politiet. Og hver enkelt ny bokutgivelse ble sitt pensum, oppslukende og spennende i detektivgåtens hemmeligheter. Alt fra utgivelse nummer en, «Hardy-guttene og skatten i tårnet», til mange flere utgivelser i årene som fulgte. Nye avsløringer og nye oppklaringer. Det ble å lese om lovens lange arm, dens anskuelser og gjeldene tilværelse.

Men kriminalhistoriene til Hardy-guttene ble et naturlig og tilbakelagt stadium etter hvert, og i fortsettelsen forstod mor at det var normalt at jeg ville noe mer, gjerne utvikle den kulturelle horisonten som det å gå på kino, men som for henne også opplevdes som en uttalt synd. En overgang fra de forsiktige kjæresteriene, detektivplottene til Frank og Joe Hardy, kom uomtvistelig da Norsk Bygdekino A/S fristet med nye muligheter. Når deres gule, spennende varevogn sto parkert utenfor Heimklang på Lunde, med alt kino-teknisk utstyr om bord, og plakater på stolper og trær inviterte ungdommer og likesinnede, ja, så opplevdes det som en mulighet for ny læring om livet. Og det var levende bilder som ble vist i sort-hvitt, iblandet tekst og musikk. Brått var det underholdningen i kinosalen som fristet. Og Heimklang kunne bli fullsatt med fellesskapet på rad og rekke på pinnestoler som knirket. I salen vistes fengende sener som jeg nesten ikke kunne forstå var lov å vise. Det var synden som mor hadde bevisstgjort meg på som lå som et bakteppe. Noe spennende og noe nytt, uutforsket og uprøvd. Det ryktes om sterke sener og blikkfanget var lerret og lysstrålen som overførte bildene dertil. Det surret fra fremviseren, og bak hullet i veggen der projektoren syntes var maskinisten den som besørget teknikken. Det var en time og halvannen i spenning, med pulsslag som steg og sank. Alle ble fenget og det var nytt for mange.     

Jeg står utenfor i kø sammen med mange andre. Så åpnes dørene inn til Heimklang. Forventningsfullt går jeg opp de syv åtte trinnene i trappa, og like innenfor finner jeg pengene jeg har i lomma og betaler for billetten. Det er om å gjøre å finne seg en best mulig plass, en ledig stol i radene. Mange er før meg og kan velge blant de beste. Det summer. Folk er forventningsfulle og det blir stappfullt etter hvert. Så slukkes lyset og det blir stummende mørkt. I raden min har jeg foran meg en høy mann, men jeg ser allikevel lerretet ganske godt. Lyset fra projektoren er som en lyskjegle gjennom hele salen, over oss alle. Via denne skal jeg etter hvert få mitt første sterke inntrykk, som jeg aldri noen gang skulle glemme. Filmen, en romantisert dramafilm fra 1951, som omhandler hvordan en sneversynt og religiøst preget befolkning i et lokalsamfunn legger unødige hindringer for ungdommens trang til moro og fest. Jeg kjenner meg litt igjen. Jeg ser noe via lysstrålen som jeg ikke kan tro kan være sant. Jeg ser et ungt par som kysser, som vasser nakne sammen utover i vannet, som svømmer sammen, som ler og viser kjærlighet. Den viser gutten når han får lov til holde handa si over jentas nakne bryst. Jeg lever med i en utenkelig virkelighet, langt fra min egen. Et inntrykk så sterkt, men som åpner for tanker, fantasier og muligheter senere i livet. Som ung voksen kan jeg reise hjem til mor og fortelle om filmen: «Hon dansade en sommar», oversatt fra Svensk: «Sommerdansen.»  

Del denne siden