Sjåføren og GPS Radaren

Sjåføren er den farligste delen av bilen. Jeg misliker arroganse, selvhøytidelighet og ta seg til rette holdning, og i særdeleshet av medtrafikkanter som suser forbi meg på veien i uakseptabel hastighet, til fare for seg selv og andre.  Da kommer klørne mine frem og jeg kjenner på «dyret» som legger seg over skuldrene, overført via medtrafikkanten som har forstyrret roen i trafikkbildet. Tenk om du ville følge loven og reglene, så kunne du bli bidragsyter til at ulykker opphører og lidelser falle bort. Som medeier av veibanen ønsker jeg ikke din atferd. At du for sikkerhetsskyld har anskaffet deg GPS radarvarsling, fordi du kun har en prikk å gå på, er enda mer håpløst.

I det nye året må en endringsholdning til. Jeg forstår det kan være vanskelig å gasse ned når det motsatte har blitt en vane.

På livsstigen min er jeg ikke midt på lenger, men nesten på det øverste trinnet, og der lenger nede på trinnene er det jeg selv også har vært en gang, og så underveis opp mot det øverste trinnet lært en del av livet. Derfor kan jeg tillate meg å peke litt på holdninger. Vi skal være stolt over manglende prikkbelastning, og heie på politiets arbeid for samhandling i kjørebanen. Å bli fratatt muligheten til å kjøre på fellesskapets vei, for en stund, er absolutt en nøkkel til forbedring av omtanke og samhandling.

 Når sekundene teller

 Det er fredag kveld. Den siste flymaskinen fra Oslo ventes å lande på Kristiansand lufthavn om ikke så lenge, og om bord er det mange passasjerer på hjemvei.Dermed er også biltrafikken på vei til Kjevik økende. Folk har i oppdrag og kjøre dertil for å hente sine – etter avtale.Jeg passerer Varoddbrua i østlig retning. Deretter nærmer Timeneskrysset seg og avkjørselen mot Kjevik, men like før blir jeg forbikjørt av en bil i høy hastighet. Også den svinger av E-18 i retning flyplassen. Etter rundkjøringen mot Fv 41 – Topdalsveien, ser jeg igjen den samme bilen akselerere voldsomt, og den makter å komme forbi en buss og to personbiler før den så blir borte over bakketoppen. Ved passering Hamresanden blir igjen den samme Teslaen synlig for meg, igjen er det foranliggende biler som har hindret den, men etter litt makter den atter en gang å passere flere biler i den nest siste bakken før den lange Ve-sletta.

Håkon Repstad

Det jeg har vært vitne til hittil er grisekjøring og trafikalt regelbrudd av «verste slag». Kjøretøyet blir borte på nytt. Så. Ved avkjørselen inn til Kjevik, Rv 451 er igjen flere biler samlet, også Teslaen med EK-skilter. På rad og rekke kjører vi etter hverandre og holder følge helt inn til korttidsparkeringen utenfor terminalen på flyplassen – bortsett fra Teslaen. I stedet for å kjøre til parkeringen tar den bilen til høyre i siste rundkjøring og parkerer like utenfor hovedinngangsdøren til terminalen, der offentlig transport har sine rettigheter, hvor også parkometer mangler.

Jeg observerer vedkommende Tesla-sjåfør i ventehallen. Der forblir vi ei god stund før flymaskinen endelig lander og med det gjensynsglede med den man har gjort sin henteavtale med. Deretter kjører vi hjem, hver til vårt – jeg undres. Jeg har møtt en Tesla-fører som hevet seg over normer i trafikken, som har ignorert samhandling og forsvarlighet, med mulig resultat av trafikal katastrofe. Ei heller som har forholdt seg til fellesskapets parkeringsanvisninger, der en tikroning er for støv å regne for en slik overmann. Det vedkommende glemmer er Kjøretøyregisteret, hvor man tilkjenner seg bilens eier i løpet av sekunder, også via sosiale medier kan gjenkjenne personen som bilens sjåfør. Man manøvrerer i så måte et «uniformert» kjøretøy av et igjen-kjennende ansikt. Ta ovennevnte til deg du gutt/mann, og gjør deg heller til et fremtidig forbilde. Det gjelder i særdeleshet i trafikken, men også på parkeringsplassen.

Så gikk det bra til slutt

Arbeidsdagen, den jeg gleder meg til. I dag vet jeg det kan bli vanskelig. Forholdene er dårlige, men jeg stoler på at de som har ansvar i forhold til min jobb - gjør sin.

Av Håkon Repstad sr.

Å starte dagen tidlig er jeg vant med, og mange med meg, men ikke alle skal kjøre en buss full av små barn. De skal til skolen. Lauslandsmoen skole i dette tilfellet, og alle bor i Finsland. Skoledagen er en av mange, men for meg en av få. Veien er speilblank og temperaturen veksler. Fra minus en grad til pluss to grader, og værvarslinga varsler mulig underkjølt regn. Derfor gruer jeg meg. Asfalten er stedvis blank som et speil.   

Vi hadde kjørt fra Kilen og videre på riksvei 102 mot Øvland, Eftestad til Espelandskrysset. Så tilbake via Hønemyr, Djupesland og Breivoll, før vi endelig er fremme ved Lauvslandsmoen skole. Der går alle av. Jeg takker for turen og ønsker alle en fin dag. Så sitter jeg alene igjen i den tomme bussen. Det hadde gått bra, men noen steder, på nære nippet.     

Det er da jeg forundrer meg over at du som har ansvar for denne traseen ikke har strødd. Det var ikke et sandkorn å "støtte" seg til. Faren var stor og trafikksentralen min hadde du heller ikke varslet.    

Alle kunne vi se, i hvert fall fornemme, hvordan det ville komme til å bli langs veien denne fredagen midt i november. Været var meldt.

Det holder ikke å unnskylde seg med; mangel på sand, på tekniske problemer eller andre retoriske varianter. Skolebussens rutetrase er velkjent.

Torsdag 16. november 2017 (glatt)

Fredag 17. november 2017 (svært glatt og generelt farlig)

På ville veier 

Det er fredag morgen. Klokka er halv seks og det er mørkt. Jeg kjører riksvei 461 mellom Brennåsen og Kilen i Finsland. Målet er parkeringsplassen der, ikke langt fra Joker-butikken og hvor arbeidsdagen min skal starte. Derfra skal mennesker transporteres til øst og vest, til skole og arbeid, og bussen bør være mest mulig presis.  

Av Håkon Repstad sr.

Bussen «overnatter» der oppe. Nært inntil bebyggelsen. Nabolaget er vant med å bli vekket av den blå bussen som startes der hver morgen klokken seks, for så å kjøre i posisjon. Ruta starter ved Røyrås, for så å kjøre folk til byen. En blå tråd gjennom bygda som medfører stort ansvar for sjåføren, som denne dagen er meg.

Klokka var satt til å ringe halv fem denne morgenen. Søvndøsig på med uniformen og en rask frokost. En lang arbeidsdag styrt av rammer innen kjøre- og hviletid følger ved.

På vei mot Kilen, i privatbilen, passerer jeg Nodeland. Der i femtikilometersonen havner jeg bak en sneglekjører. Jeg er fanget av forsiktigheten og det irriterer. Samtidig vet jeg at en yrkessjåfør skal fremstå eksemplarisk og legger meg bak. Jeg håper på at vedkommende snart vil slippe meg forbi. Der i mørket, tidlig på morgenen, følger vi hverandre oppover mot Hortemo, men så svinger den av og blir borte. Jeg får veien alene. Det synes fritt frem og ingen hindring. Jeg ser på klokka. Kort tid til jeg skal starte bussen og gjøre den klar for en ny arbeidsdag,

Hortemo passeres. I enden av den lange sletta kommer jeg til Blomstervegen og fremdeles 50 kilometersone. Et mørkere område, hvor gatelyset oppleves dunkelt mot den mørke asfalten. Så skjer det. Uten noe forvarsel. En fornemmelse av noe på vei ut i veibanen, som en skygge. En trafikal utfordring uten refleks-vest eller lys. En svær kropp som jumper frem foran bilen min. Så kaster den seg rundt. En reaksjon den utøver etter lyden fra min panikkbrems, lyden fra gummi mot våt asfalt. Selv fanges jeg av setebeltene og registrerer effekter som kastes rundt i bilen. Rattet blir dratt maksimalt mot høyre og den store tunge skyggen av en hest på ville veier går klar. Hva om det hadde vært 70 sone, 80 sone eller enda mer?

Begge stanser vi opp noen tiendedels sekunder. På hvert vårt vis aksepterer vi hverandres tilstedeværelse. En livsfarlig grensegang, men begge nok reddet av tilfeldigheter.  

Hesten, sikkert nok et dyr som har ønsket seg en grønnere tilværelse en det dens innhengning på motsatt side av veien representerer. Så er det jo slik at det ikke alltid er grønnere på andre siden.

På ville veier

I hvilke grad trafikksikkerhet er oppnådd i et samfunn avhenger av hva samfunnet tolererer av trafikkulykker og utrygghet i trafikken. En ny sommer med mengder av ulykker. Det er ikke måte på uheldigheter som folk utsettes for!

Til og med i Søgne strekkes strikket langt. Man håper ofte på det beste. Bildet er fra Hølleveien (FV456) kl.13:00 torsdag 10. august, i retning mot rundkjøringen på Tangvall.

Påstand:

Bredden på redskapet utgjør ingen fare.

Det er ikke nødvendig å bruke blinkende gule varsellys av noe slag.

Det gjør ikke noe om man snakker i mobiltelefon under vegs.

Det er ikke nødvendig å blinke til høyre i rundkjøringen mot Tofteland.

Takk for følget – måtte du «traktor-fører» gå en faglig fremtid i møte.  

Del denne siden