Det haster. Ved de to første var det annerledes. Da hersket ro og verdighet, mens det denne gangen bygger opp til manøvrering mellom ansvarsfølelse, tidspress og toveis lojalitet. Et verst tenkelig tidspunkt på dagen. Ei kone med terminpassasje på flere dager og varslingstjeneste som sterkt slår inn. Strakstiltak kreves. Og det i timen før jeg skal stemple inn på min jobb, med arbeidskontrakt hos ny arbeidsgiver, egenhendig signert, og bedriftens arbeidsinstruks i bakhodet. Og så skjer det utenkelige at en medisinsk regnefeil skal kollidere med barn nummer tre og min lojalitet.
Av Håkon Repstad
Forrige gang kontaktet vi jordmor. Hun kom i drosje, tok med kona, før de sammen kjørte strake veien til klinikken, slik ordningen var. Og der var de samlet til alt var over. Gutten ute og mor igjen med egen kontroll. Så ei lita uke senere kunne jeg hente de begge hjem.
Nå en ny baby. Denne gang med endring i rutinene, uten medfølgende jordmor. Det blir å ta ansvar. Ringe klinikken, jobben, mulig forsinkelse, i tillegg sjåfør inn til byen, og ikke minst omsorgen med å få henne inn i baksetet på bilen, før jeg selv kan hoppe inn bak rattet, vri om tenningsnøkkelen og utnytte hestekreftene på vei mot klinikken, uten blålys. Hornet virker. I Brennåsen passerer vi den første bilen, og på Fidjane den neste. I Hannevika stopper trafikken delvis opp. En trailer ved Falconbridge Nikkelverk A/S sperrer, mens langviseren på klokka stresser. Det vil stå om minutter. Den nærmer seg syv. Kort tid etter legger jeg inn andregiret opp bakken i Lømslands vei og stanser like ved klinikken. I baksetet ynkes det. Vi er fremme. Lasterampa inviterer på måten den er konstruert, for fødende i rullestol, eller som gående inn for egen maskin. Det det blir det siste alternativet som passer best, det raskeste for oss begge. Så nytt strev med å få henne ut av bilen. Dytte, leie, dra, og så er hun på rampa og klarer seg fint alene. Ustø, men for egen maskin. Samvittigheten min slipper taket. Jeg er fritatt. Ansvaret er ikke lenger mitt og jeg kjører raskeste veien til arbeidsplassen min på Tangen, kun minutter over tiden.
Ved arbeidsdagens slutt får jeg besøke de begge. Det ble ei jente. Alt vel, får jeg beskjed om, samtidig som søster holde babyen opp, og viser henne frem til meg bak en glassvegg, hvor to andre av samme slaget ligger og hyler. Det var flott å bli far til ei jente, denne ganga. Den fineste, synes jeg.
