Sverre, Peder og tønnestaven.

Slik husker jeg Sverre og tønnestaven: Den høye skjærende lyden fra sag-skjulet, og sagbladets sakte arbeide gjennom store furubutter, styrt av nøyaktige hender med harpiks på fingrene. Ved siden av huset vårt på Repstad lå sag-skjulet, og buttene som Sverre strevde med der skulle etter hvert bli til stavtønner, som det var stor etterspørsel etter da jeg var liten.

Av Håkon Repstad sr.

Man passerer gårdstunet på Repstad, kjører rundt en sving og kommer til enden av Repstadvannet. Der, på høyre side av veien ligger huset, den gang Ingrid og Sverre Repstads gård, med saga som betydde så mye i uthuset. Den bidro til innkomme og levelige kår.

Sverre hadde kjøpt gården i sin tid, var født i 1899 og sønn av Laurits Emil Syvertsen Repstad. De var syv søsken, blant dem Gunnar og Edvard, som var opphavsmenn til velkjente Brødrene Repstads Karosserifabrikk A/S på Lunde i Søgne.  

Men det er Sverre med tønnestaven, og vrakeren Peder Frikstad fra Finsland, jeg ønsker å formidle litt om, slik jeg husker de to. Få i dag kjenner til strevet fra den gangs bondeliv. Bidraget til husholdningen fikk Ingrid og Sverre gjennom hardt gårdsarbeid, noen dyr og hesten vår, Dalemann, som dro tunge lass med furubutter fra Kallåsheia og ned til sag-skjulet, der Sverre tilbrakte utallige timer ved sagbenken og sagbladet. Tidlig og sent var han der og skar, og haugen med stav og sagspon ble større og større. Smale renskårne stav-bord, som siden skulle lastes på hestekjerra og kjøres den korte veien opp til Heiabroa, for der å bli lødd i lag for tørking. Stav-bord på stav-bord ble skrålagt oppå hverandre for god luftgjennomstrømning og tørk, og over dette laget la far bølgeblekksplater til beskyttelse for regnet.

Så gikk ukene. Stavlaget gulnet av sollyset, og tørkeprosessen tok slutt. Det var da denne spennende finslandsmannen og vrakeren, Peder Frikstad, kom inn i bildet. Kvalitetssikreren med all makt, som bestemte over fars arbeid og stav-bord, som med myndighet og raske avgjørelser tok den siste store bestemmelsen.       

Besøket hans ved stavlaget ble fulgt i spenning. Overoppsynet, denne mannen som på vegne av tønneprodusenten skulle godkjenne hver og et stav-bord. Peder vrakeren, som med sin teknikk, med sin lynraske håndbevegelse, med påfølgende vridning i håndleddet, lot beskue hver og en av den tørre staven som i en bue for gjennom luften og datt ned på bakken igjen like ved, godkjent eller vraket. Noen av stav-bordene, de med dårlig kvist eller hull kastet Peder til side, altså vraket, et materiale far ikke fikk betalt for. Haugen med vrak og haugen med godkjent, og så var det hele over. Deretter begge to til kaffen, nistepakka, pipa eller en rullings og litt sladder. Ei stund med beundring, respekt og snev av god røyklukt – for meg.   

Så dro Peder vrakeren sin vei, til neste bonde, og far fortsatte der Peder hadde avsluttet. Han lødde på nytt den godkjente staven, plattet den i nytt lag med stav-bordene tett i tett inntil hverandre. Laget tok form og etter hvert all staven klar for videre levering.

Da kom lastebileieren inn i bildet. Kanskje var det finslendingen Ivar Eikeland, Palmer Hærås eller Kristen Fjeldsgård som hentet, eller andre lokale lastebileiere. Tønnestaven ble igjen kastet i luften, havnet på lasteplanet og lødd på nytt atter en gang. Så bar turen til utskipning for leveranse til tønneprodusenten. Bøkkeren satte så tønnestaven sammen til ei tønne med tønneband rundt, enten av metall eller band av hassel. Tønnene skulle brukes til lagring og frakt av mat. Kanskje var bøkkeren Egersunds Tøndefabrik på Eigerøy, som kunne produsere opp mot 250 nye tønner hver dag. Om disse såkalte tønnebandene løsnet fra tønna og falt av, ja, da falt jo hele tønna sammen i en eneste stavhaug, og derav ordtaket: Å falle i staver.

Del denne siden