Det føles ugreit når sambygdinger etter sigende opplever forholdene som dårligere for oss i Søgne. Det antydes frustrasjon over nedleggelse av gjenvinningsstasjonen i Høllen Vest, over Tinntjønn skole som mulig blir nedlagt, om dårligere busstilbud i utkantstrøkene for ungdomsskoleelever. Om tjenester på rådhuset som forsvant på et blunk, om eiendomsskatten som økte og om bunnfradraget i regnestykket som ble tatt bort. Avgiftene har gått opp og tjenestetilbudet gått ned, eldreomsorgen er påført innstramninger og «løgner» fra politikerne frustrerer. Forholdene forringes bit for bit, jevnt og trutt, høres. Ovennevnte misnøye fremmes om og om igjen, og på toppen av det hele ligger pedantiske synspunkter om grunnlaget for tvangssammenslåingen, at den var basert på usannhet fra Statsforvalteren mot Storting. Søgnefolk! Vi må forstå at ovennevnte ytringer er i beste mening fra de få som fremmer misnøyen, hovedsakelig ledet av en gruppe som arbeider retorisk effektivt for å påvirke. Og rett skal være rett. Skulle det være slik at alle var enige, så ville det heller ikke finne sted noen utvikling. Det samme om misnøye mangler, men nå har vi blitt påført disse meningene over tid og er sågar i ferd med å oppleve og bebo en stor kommune som er blitt mer og mer veldrevet og funksjonell. En drift og en utvikling for fremtiden som vi søgnefolk og songdøler må passe på.

Det holder nå. Vi vet at fremtiden ikke kan forbli som den alltid har vært. Vi vet at velfungerende rutiner er enhver leders ønske å legge til rette for. Effektivitet og driftsøkonomi er satsingspunktet for hele regionen vår. Å ivareta fremtiden på beste vis er målet for fellesskapet og hele regionen. Bevilgende myndigheters budsjett bestemmer. Med tanke på hvor godt vi har det og hvor mange flere uproduktive vi blir, så er kommunen vår i full gang med å tilpasse godvilje og effektiv drift. Rammebetingelser blir ivaretatt og kommunen sveiset sammen, bedre og bedre. Nå må vi velgere tenke etter hvor bra vi har det og hvilke muligheter som blir lagt til rette. Tannhjulene i driften er samarbeid på tvers av grensene, og olja i girkassen er viljen til å bidra positivt, i stedet for uvilje og prestisje. Vi vet alle at fremdriften er det lille tannhjulet, i den store girkassa, som er Norge. Presset for reversering er der kontinuerlig, av noen, men vil vi tilbake - eller vil vi fortsatt være med fremover? Jeg håper at gruppen av motspillere ikke skal forsinke utviklingen unødig. Og ikke minst være bidragsytere til enorme samfunnsmessige og unødvendige kostnader og andre bekymringer som påføres.  

Vi har det så utrolig godt i vår store kommune. Det jobbes så bra for en ny framtid. En ny administrasjon står på og vil det beste. En mengde mennesker arbeider og «maskineriet» er i ferd med å bli velsmurt. Ledere står for endring og ny tilpasning, deres ansvar og vårt krav. I all sin tid har noen gått foran og vist vei, og om veien stanser opp, og stedet der for øyeblikket føles godt, så kan vi allikevel ikke bli stående stille – men veien må forlenges videre. Vi er kommet så langt nå at vi må fortsette sammen, enn i en noe større flokk. Folkens. Jeg mener at alt som ramses opp, som sies å ha blitt dårligere i Søgne og Songdalen, lett er et resultat av at det jevnlig dyrkes og drysses misnøye over oss. Ved en eventuell folkeavstemning håper jeg at ditt tannhjul i girkassa smøres med kvalitetsolje, ment for utvikling, fremgang og fremtid.  Konsekvensene er ditt og mitt ansvar. Vi må være ansvarlige og ikke være villig til å delta i et meningsløst fremtidig pengesløseri, det om demokratiet skulle be om din veiledende stemme for en mulig reversering. Det til fordel for en aktiv gruppe, dyktige formidlere, som etter min mening ikke evner å se behovet for et fellesskap i større flokk. Til fremtiden kjører man ikke i revers.

  I takt med tiden

oktober - 2021

I Søgne (1971) går debatten om hvor man skal plassere det nye administrasjonsbygget. Hvor skal nytt sentrum få utvikle seg? Ordfører Thorbjørn Odd Olsen navigerer mellom debattantene og sterke meninger i folket, men utad sier han det slik: – Ordvekslingen føres i fredelige former. Så nevner han sentrumsnemda, hvor et mindretall innstiller å plassere bygget på Lunde. Det på bakgrunn av et helhetssyn, at valg av tomt ikke må sees opp mot egen boplass, men at kartet må bli veilederen. For mange er Lunde det selvsagte stedet. Det peker seg ut. Ikke minst beliggenheten i forhold til fremtidig bosetting, og at stedet allerede er et etablert trafikksenter i bygda. Noen mener fedrenes fotefar vil bli et stort ansvar å bryte. Et fremtidig administrasjonssenter på Lunde - versus fremtidens behov. Hva vil tjene Søgnes befolkning best i fremtiden. Så i 1971 bestemmer kommunestyret seg. Flertallet går for nytt administrasjonsbygg på Tangvall, mellom Hølleveien og Søgneveien.

Så har femti år gått siden den gang. Problematikken løste seg ved at noen sterke politikere stod i stormen, noe som igjen resulterte i det vi kan glede oss over i dag. Tangvall som et selvfølgelig sentrum. Fremsynthet og forståelse for hva fremtiden ville kreve, ble på den måten ivaretatt av folk, for lenge siden.

Nå er det vår tur, din og min generasjons ansvar å bygge fundament og tilrettelegge for de som kommer i vårt sted.  Vidsyn kreves på samme måte som for femti år siden.

Enda er det noen få politikere fra den gang som lever. Som husker motstanden, som stod oppreist i debatten, med sin mening, det for at dagens generasjon skulle få bebo et moderne sentrum på Tangvall. Derfor er det nå vår tur til å fortsette å utvikle. Vi må være vårt ansvar bevisst og bidra med egen stemme til det beste for kommende generasjoner.  Vi vet at fremtidens fellesskap krever større og mer effektiv plass. Vi må se tilbake på det som ble gjort for oss på Lunde, for mange år tilbake.

Vil vi ha utvikling eller reversering?

Siden:

Søgnefolk, songdøler og kristiansandere

11. august 2021

 Alvorlige saksbehandlingsfeil, basert på tolkninger av kommunestyrevedtak og folkeavstemninger, er ikke et demokrati som Norge verdig – er noe av teksten å lese i et nylig innlegg på Facebook.

Jeg har lyst til å vise til 2016, hva daværende kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner sa om endringsbehovene i kommunestrukturen:

Om kommunen selv ikke går for sammenslåing, kan den likevel risikere å bli sammenslått. Det er Stortinget som tar den endelige avgjørelsen om hvilke kommuner som skal slås sammen, men både regjering og Storting skal være opptatt av å «lytte» til rådene fra kommunen selv.

Songdalen kommune ville sammenslåing, Kristiansand likeså, men Søgnes politikere tok hensyn til gruppen veiledende stemmeberettigede (16-års grense) som var flertallet. Det ble allikevel sammenslåing (K3) 

I ettertid hevdes av enkelte at dette ble galt. At Fylkesmann (Statsforvalteren) og departement ble feilinformert, at Stortinget bygget avgjørelse på tolkninger.

Det er nok ikke slik. Jeg kan ikke tenke meg at noen er blitt feilinformert og forledet. Den veiledende nei-befolkningen i Søgne og Songdalen var beskjeden (henholdsvis 32.2% og 20.5%) og uenigheten om sammenslåing generell labil. Sett i forhold til ovennevnte og fremtidens behov for færre og sterkere kommuneenheter ble det dermed naturlig og riktig av Stortinget å overstyre.  

Å lytte til folkets veiledning er viktig og riktig, men da bør hovedtyngden si sin mening for at den skal vektlegges som avgjørende. Så nå må «Hjemmesitterpartiet» på banen 13. september. Da kan vi alle bidra til å velge frem det beste for landet, det som står for ordentlighet i kommunenes utfordringer, og til et sterkest mulig fellesskap for et Norge som skal stå seg trygt og sterkt i fremtiden.

En sterk landsdel

27. juli 2021

I 2016 var det 8970 stemmeberettigede i Søgne. 2881 (32.2%) av disse ga sin nei-stemme til kommunesammenslåingen. I Songdalen var det 4966 stemmeberettigede, hvorav 1016 (20.5%) gjorde det samme. I Søgne var det politikere som var positive til ny storkommune, men noen snudde da flertallet i velgermassen var mot. I Songdalen ønsket politikerne sammenslåing, om Søgne ville. Søgne ble således en flaskehals. Det lå dermed til rette for overstyring.   Åttende juni 2017 behandlet Stortinget proposisjonen om ny kommunestruktur. Tjuende juni 2017 var det fellesmøte i regi av Fylkesmannen, og «fellesnemd» for de tre kommunene ble valgt. Høsten samme året, ved kongelig resolusjon, stadfestes så sammenslåingen, og fra da av leder fellesnemda forberedelser til nye Kristiansand kommune. Nytt kommunestyre ble valgt høsten 2019 og startet så sitt arbeide 1. januar 2020.

 Søgne, Songdalen og Kristiansand er med det blitt en regional enhet. Vi er med på en historisk endring, men får samtidig føling med ordtaket: All begynnelse er vanskelig. Et stort arbeide ligger foran. Et tusentalls avtaler skal reforhandles og 8500 ansatte skal ha ny arbeidsavtale. Harmonisering og en ny fremtid for alle, er et faktum. Et krevende arbeidsår, samtidig som misnøye over sammenslåingen uttrykkes av noen. Jeg tror de fleste søgnefolk og songdøler ser og opplever det motsatte. Vi tilhører nå et større og sterkt fellesskap, en moderne, innholdsrik og velfungerende storby. Regionene omkring utvikles velfungerende trygge og sterke. Jeg har liten og ingen tillit til en egosentrisk fremtid, hvor tua er mi og ingen andres. Vi er alle med på noe veldig bra. Vi er med på å bygge regionen vår, landsdelen vår og dermed et lite sentrum i Norge. Det er denne regionale styrken som vil bygge utkantene attraktive. Vi vet at fremtiden vil bli annerledes. Mer enn noen gang må vi smøre maskineriet for felles beste fremtid. Jeg ønsker ikke at en eventuell reversering skal få ødelegge denne. Tannhjulene i girkassa er stort sett ment for fremdrift, mot et mål. Dette målet må ikke ligge bak oss. Gi derfor stemmen din til den du er tryggest på, til den du mener er best egnet til å drifte felles region basert på bærekraft. Jeg er stolt over alt vi er blitt medeiere av. En region for deg og meg med et fantastisk sentrum.

Grip dagen og mulighetene

25. juni 2021

Beboere i Søgne hadde deltatt i sammenhengende offentlige konflikter. Dette gjaldt så vel i politisk som i administrativ ledelse, og mellom disse. Det var varslingssaker i mengder og en administrativ ledelse hadde tilegnet seg makt og posisjon, og som arbeidsgiver maktet ikke politikerne å styre helheten på en god nok måte. En ny ordfører tok børa med å rydde i rutiner, i holdninger og uvaner, men det viste seg å være umulig og for sent. Hundretusener ble brukt på bli-venner-kurs, utenlands og innenlands. Lokalavis og regionavis beskrev konfliktene og kommentarfeltene ble spenningsfelter for anstendighet eller ikke. Og dette kostet. Menneskelig og økonomisk. Innbyggerne opplevde en konflikt som ingen ende ville ta og man så behovet for et kommunalt vaktskifte, politisk og administrativt. Og slik ble kommunesammenslåingen en naturlig og god fortsettelse. Ballen ble lagt død og arbeid for ny fremtid kunne starte.

Og hvordan ville så fremtiden blitt om Søgne skulle fortsatt alene. Jeg tenker på det generelle ansvaret i å besørge tilstrekkelighet i det offentlige tjenestetilbudet, nyopprettelse, likeverdighet, som i landet for øvrig. En kommune som over år slet med å rydde i egne rekker, som ikke håndterte varslingssaker, og som tok tapet i rettsaken på den arrogante måten administrasjonen gjorde. Selvgodheten fortsatte. Arbeidsgiveren, kommunestyret, viste unnvikenhet og lot seg tilsynelatende styre av administrasjonen, slik jeg ser det.

Samtidig signaliserte regjeringen færre og sterkere enheter for på beste måte å kunne håndtere fremtidige regionale fellesoppgaver. Et generelt stigende kostnadsnivå, følbart for oss alle de kommende ti-årene. Som eksempel kan nevnes kravet til halvering av karbonutslippet med de avgifter det vil representere. En oljealder er passert og ny teknologi må utvikles. Arbeidsplasser i dens sektor er på retur. Likedan blir vi færre yrkesaktive og flere pensjonister, flere uproduktive. Det tilkjennegir behov for forenkling og samarbeid. Velstanden vi har vært vant til, blir satt på prøve.

Å ri sin egen hest på samme måte som før blir ikke lenger mulig. Fremtiden tvinger oss til å stramme tøylene noe. Det blir trangere for særønsker og nødvendig med noe mer offentlig tjeneste ut av hver krone. Effektivisering og økonomisk tilpassing, der det er mulig.

Det er enkelt å sette seg på bakbena og stritte imot, men konsekvensen er viktig å tenke på og forstå. Vi har så utrolig mye å være takknemlighet for i dag. Vi trenger styrende ordentlighet, ryddighet og politikere som bygger gode løsninger for et bredt fellesskap.

I «Hjemmesitterpartiet» vet jeg det er mange dyktige mennesker, og deres verdi i demokratiet er medskapende og viktig. Bruk stemmeseddelen, den du mener er best egnet for en krevende felles fremtid.

 SØGNE

5. juni 2021

Som gammel søgnemann har jeg ikke helt klart å ta til meg at Søgne skal være Søgne slik Søgne alltid har vært. For det har Søgne aldri vært. Søgne har i hele mitt liv utviklet et nytt Søgne, og nå er tiden kommet for enda et nytt skritt videre. Takk for alt det fantastisk gode vi har i vår region. Byen og alt omkring. Ikke minst gamle Søgnes arealer, men etter min mening i fellesskap med andre bydeler, omkring.

Ei reise i endring

19. mai 2021

Vi nærmer oss brua på Stokkeland. Den er smal og vanskelig, og skolebussen er bred og lang. Brua er jo beregnet for tidligere generasjoners kjøretøy. På andre siden av Sygna ligger jordet med gravplasser fra vikingtiden, som minner om mennesker som levde for lenge siden. Så kommer vi til Eik, der huset til Eidsvoll-mannen, Syvert Amundsen Eeg ligger. Valgt representant til Riksforsamlingen i 1814. Som representant herfra, fikk han anledning til å være med å vedta Norges Grunnlov. Tidligere Søgne sentrum ligger nå rett foran oss. Lunde. Den gang med en doktor, en prest, en lensmann, en tannlege, to kafeer, to-tre butikker, bensinstasjon og et posthus. Bussfabrikken til Brødrene Repstad var arbeidsplassen for mange.

Lunde skole er den neste, men passerer først den tidligere prestegården. De seneste årene et forfallent skue. De minste barna går av. Først ved ankomst Tinntjønn skole blir bussen tom. 

Jeg snur og kjører i retning dagens sentrum, Tangvall. Passerer kirka, der mange kjente og kjære ligger begravet. Så passeres gamlehjemmet, som en gang var stort nok for Søgne. Deretter videre opp bakken der Søgne Meieri lå, men som ble umoderne, og siden erstattet med et større i Kristiansand.

Jeg kommer til Tangvall. Nåværende sentrum, men vet samtidig at generasjoner etter meg vil oppleve stedet og regionen som sådan, annerledes. Det pågår altså en ustoppelig endringsprosess som for noen kan være vanskelig å akseptere. Det motarbeides. Noen ønsker reversering. Jeg vil heller bidra positivt og ønske utviklingen velkommen. En "tilbaketur" kan jeg vanskelig forstå at særlig mange av dagens kristiansandere helhjertelig ønsker.

Så tidligere søgnefolk og songdøler. Om det skulle bli en ny avstemning om reversering av den nye kommunen, vil din stemme kunne bidra til å forsinke utviklingen. En utvikling som allikevel ikke kan stanses. Som bidragsyter for våre etterkommere, vil etter min mening et positivt arbeide i en større felles kommune, gjøre at fremtiden kommer best ut. 

 "En liten kjerne i tidliger Søgne"

27. april 2021

Slik jeg oppfatter det, er det en liten kjerne i "gamle" Søgne som forsøker å påføre oss innbyggere en tro om at vi ikke har det noe greit i storkommunen. Skal jeg mene noe om det, må de være det motsatte. Vi har det fantastisk bra. I fortsettelsen vil vi også ta del i endring og tilpassing, det vet jeg, men det er en ustoppelig og vedvarende prosess, til beste for oss selv, våre etterkommere og deres samtid. Vi har utrolig mye å glede oss over. 

Sterkere sammen

19.april 2021

Vi er nå mange som blir gamle. De fleste har jobbet år ut og år inn og betalt sin skatt. Bidratt til pensjon, syketrygd og at arbeidsledige har kunnet motta lønn.

Da jeg var ung var det syv yrkesaktive per pensjonist. I 2021 er det under fem. Skummelt. Levealderen stiger og i de nærmeste årene blir det enda færre yrkesaktive per alderstrygdet. Finansiering av velferden vil med det bli utfordret.  

Jeg bor i Søgne, som var min tidligere kommune. Denne ville blitt utsatt for den samme utfordringen. Det oppstår et generelt og vedvarende behov for kontinuerlig å tilpasse endringer i kommunestrukturen, landet over. En overgangsfase som nok vil være ubehagelig for noen, men som tjener fellesskapets fremtid. 

For kort tid siden var jeg blant førti prosent søgninger som daglig dro over kommunegrensen på jobb. En pendling som viser hvor stort behovet for regional tilhørighet er. I årene fremover vil behovet bli enda større. 

Alle kjenner vi på nåtidens velstand. Å opprettholde den i uoverskuelig fremtid vil være utenkelig. Det vil stramme seg til for de fleste av oss etter hvert, og kanskje til og med bli litt reversering. Færre kjøretøy, mer kollektivt, andre og enklere tilbud, større forskjellighet og press for flere skattekroner. Oljefondets handlingsregel er etablert, men resten av verdiene må gå til barnebarn, oldebarn, tippoldebarn og tipp-tipp oldebarn og andre overraskelser. Altså inviteres vi til å stramme livremmen litt, og det klarer vi fint. Og det er nettopp det styrende politikere og administrasjon kjenner på – ikke bare her i Kristiansand, men i landet som helhet.

 Med ovennevnte som bakteppe tok regjeringen fatt i kommunereformen. Songdalen sa ja til sammenslåing, om Søgne ville. Og flertallet av Søgnes politikere ville, men snudde da et beskjedent fåtall (32.1%) av totalt stemmeberettigede ikke ville. Dermed buttet det imot, og Stortingets prinsipp om å kunne overstyre, dersom en kommune blokkerte, ble høyaktuell.

 Derfor er gruppen som vil ha Søgne tilbake, så engasjerte. Men vi andre må se ansvaret og være fremtidens bidragsytere i storkommunen, understøtte arbeidsroen og gi positive innspill. Kommuneledelsens oppgaver blir å besørge endringer i det etablerte for best mulig utnyttelse av hver krone. Gevinsten vil senere bli tildelt hver og en av oss; til oppvekst, skole, eldreomsorg og ikke minst tilrettelegging for nye arbeidsplasser.       

Så kan vi i fellesskap takke for slagordet til Senterpartiet, «Vi tror på hele Norge». Det betyr at noen regioner må fremstå store og sterke og velsmurte, til beste også for utkantene.

Dagen i morgen er nå 

27.mars 2021

Jeg synes det er bra når jeg hører at funksjonshemmede barn nå opplever lettere tilgang til rettigheter, at forvaltningen av deres problem gir enklere saksbehandling før eksperthjelp blir etablert. Det samme høres om i rus og psykiatri problematikken. Det er likedan uttalt åpenbare gevinster i forhold til barnevern. Jeg tenker ansatte som jobber iherdig med harmonisering og tilpasning i den nye kommunen vår, på alle fagområder og fagfelt, nå trenger anerkjennelse. At ansvarlige ledere må ha fokus også på forhold som kan og bør innskjerpes, ja, det er nødvendig. Stordriftsfordeler og bedret økonomi ligger i sporet, hører vi.

De av oss som opplever fremdrift og harmonisering positivt, bør uttrykke takknemlighet for det. Takknemlighet er lett å bære, men vanskeligere å formidle. Jeg bor i Søgne, og her er det ikke ofte noen tar til ordet for det positive, heller det motsatte.  

Litt fokus på de nye omsorgsboligene her ute. Her hadde tidligere Søgne budsjettert med fem millioner til årlig drift, altså driftet av hjemmetjenesten. I den nye kommunen er budsjettet løftet med omkring ti ganger så mye. Femti millioner til fast bemanning i døgnkontinuerlig drift. Dette betyr at ny kommune vil kunne gi et bredt omsorgstilbud.

 Så har jeg tanker om den kommende byvekstavtalen. Kristiansand kommune og nabokommuner i regionen, vil da få tilført ekstra mye penger fremover, de neste årene, når avtalen blir ferdigforhandlet. En delaktighet i byvekstavtalen i Norge gir rom for økonomi til kollektivtrafikk, veiutbygging, sykkelstier, gange, osv. Avtalen har tidligere kun tilfalt de fire største byene, men utøkes nå til de åtte største byene med regioner, der er vår by nå stor nok til å kvalifisere. – Denne muligheten har Kristiansand og Agder fylkeskommune ventet på i mange nå, sier Jørgen Kristiansen KrF.

– Forhandlingene skal starte snart. Det kan bli mange penger til Sørlandet. Regjeringen legger inn nesten 80 milliarder til å følge opp kvalifiserte regioner, noe som vi nå altså er. Hvor mye som tilfaller oss kommer an på måloppnåelsene, men, sier Kristiansen, det kan være snakk om fra tre til fem milliarder. Blir avtalen ferdigforhandlet i år kan vi komme i gang med aktiviteter allerede fra nyttår. Vi er Norges femte største by nå, og Norges sjette største kommune - nå er det vår tur, avslutter han.

Vi Søgne-folk er med på fordeler våre politikere og administrasjon jobber iherdig med, og bestemmer seg for. Vi er store nok nå til å verne og utvikle regionens fremtidsverdier, samtidig som vi vet at avhengigheten av hverandre blir betydelig større ettersom årene går. Som innbygger føler jeg det er trygt å være medpassasjer i den nye kommunen og jeg ønsker å gi uttrykk for det.

Veien videre

8.mars 2021

Jeg blir så engasjert når jeg jevnlig blir imøtesett med invitasjoner om medlemskap i Facebook-gruppa: «Vi som vil ha Søgne kommune tilbake». Hvor lett er det ikke da å svare, ja. Et tastetrykk, og så være en av litt over tretusen andre, men kanskje med mindre ærlighet i forhold til hva medlemskapet egentlig betyr og bygger på. Er det å gi sitt tastetrykk et medlemskap som støtter dets budskap, eller er det et tastetrykk fordi flere andre også har gjort det. Det kan være begge deler, selvsagt. Et medlemskap som antas å være riktig. Men når det kommer til stykke, vil vi virkelig at storkommunen skal reverseres, og samtidig satse på at alt skal bli som før?

Jeg håper fremtiden blir et fortsatt lagspill og samspill som bygger på utvikling, et kart med målestokk som favner fremtiden. Jeg tror ikke det er en fordel å bebo et gammelt Søgne, skilt fra Kristiansand, med de storbyfordeler som følger, med muligheter som politikere og administrasjon ønsker å jobbe frem for oss på litt sikt. Det er synd at en gruppe gir inntrykk av at det som har skjedd i storkommunen det første året, bare er dårlig. Samfunnet har kostet på oss en endring for fremtiden, en villet endring av Stortinget. Det har ikke skjedd for moro skyld. Det ligger mening bak til felles beste. En kostnad betalt av skattebetalerne, en utgift som ikke må sløses bort til ingen nytte. Minst en femårsperiode må storkommunen tåle. Tid til å reise seg mot oppsatte mål, delta i ny utvikling og ny fremtid, noe jeg mener er en fordel for den jevne beboer i Søgne. Det må være de lange linjene inn i fremtiden, etter min mening, som må danne grunnlaget for de som kommer etter oss, en øvelse som altså krever kontinuerlig endring.      

  Demokratisk tankespinn

15.februar 2021

Å fundere er vanlig. Falle i tanker likeså. Tankespinn kan utløse de utroligste konklusjoner, men så lenge man har alt for seg selv, ja, så har det lite å bety.  

Det er valg i år. Jeg skal være med å bestemme hvem jeg ønsker skal representere oss velgere. Altså tilhører jeg et representativt demokrati, og ikke et direkte demokrati, noe som betyr at jeg ikke blir bedt om å stemme over en konkret sak eller ta en avgjørelse i en slik sak. Ganske sjeldent blir det avholdt folkeavstemning, men den er alltid rådgivende og aldri bindene for de folkevalgte.

Hvorfor velger mange og ikke delta når det er valg eller avstemning? Hjemmesitterpartiet, det store partiet, ja kanskje det største til tider. Enten er man fornøyd, misfornøyd eller kanskje usikker, sågar likegyldig, men demokratiet svekkes når vi innbyggere uteblir. Sett at snaut halvparten av velgerne møter for å avgi sin stemme. Da kan det bli vanskelig å si at det de folkevalgte bestemmer seg for, faktisk er det som flertallet vil.

I 2016 var det rådgivende stemmegivning i Søgne. Den gang om kommunesammenslåingen.   

8379      Stemmeberettigede               3878    avga ikke stemme

2605      Ønsket ikke sammenslåing     1562  ønsket sammenslåing

334         Annet ønske

Jeg leser enda om noen som velmenende og begeistret skriver - et overveldende flertall, mot sammenslåing. Er det rart det blir demokratisk tankespinn med tvil og tro, også hos meg. Hva synes nå du?  

Byen vår

28.januar 2021

Jeg koser meg på vei inn til sentrum av Kristiansand denne dagen. Stedet hvor mange av oss bønder i byen har fått sin skolegang og har sitt daglige virke. Byen vi har reist til for å anskaffe det nødvendige til hverdag og fest. En by som har utviklet seg over år, og som fremstår som hjertet av Sørlandet. En fantastisk flott by, sommerby, juleby og med turområdene Baneheia og Odderøya like ved. Eller man kan reise noen kilometer til omsluttende bydeler og velge turtraseene som der står til disposisjon for hele storkommunen. Å føle eierskap og kunne representere dette, er jeg mektig stolt over.   

Jeg burde tatt bussen, men har valgt bilen. Jeg passerer jernbanebroa, kjører inn i Banehei-tunellen og fortsetter ned Festningsgata. Like før politistasjonen holder jeg fila til venstre og like etter parkerer jeg midt under sentrum av byen, like inn i byens hjerte, i den nye parkeringskjelleren med 420 biloppstillingsplasser og to etasjer å velge mellom. Og folk benytter kjelleren i stort monn. Lett adkomst, lyst, trivelig og romslig. Det gjør det lett å komme ut av bilen, før jeg så spaserer noen få meter opp til torvet og er midt i sentrum på et blunk. Fantastisk greit, enkelt og miljøvennlig, gangavstand til butikkene, restaurantene, spesialisttjenesten eller kulturen og vice versa.

Parkeringskjellerens tilblivelse skapte jo debatt og sinne i forkant, men i dag mener jeg smilene er overveldende og flest. Jeg forstår hvor viktig det er at innovative politikere har evnet å stå i kritikken for på den måten sikre utvikling og forbedring.

Gateparkeringen vil med tiden tvinges delvis bort, men den yrkesaktive pendlingen fra omkringliggende bydeler inn mot sentrum av region Kristiansand vil fortsette. Dermed er kjelleren et verdifullt verktøy for fellesskapet som ikke velger kollektivt eller sykkel. Miljøkravet til nullvekst i personbiltrafikken, og med det reduserte klimagasser, henger alvorstungt over hver av oss.

 Statlige belønningsmidler er blitt tildelt byen og omliggende kommuner over år, fordi målet om nullvekst i personbiltrafikk er oppnådd og økte antall kollektivreiser likeså. Samtidig er det stimulert til sykling og gange via oppgraderte gang- og sykkelveier og bompengeordningen har vært oppe å stå. Målsettinger er oppnådd og helheten bør motivere til ytterligere økning i «grønn» transport. Det er å håpe at belønningsmidlene og kravet til dette ikke opphører. Statlige belønning har gjort det mulig å legge til rette for forskjønning og forbedring, som den flotte infrastrukturen vi har i dag. Vet du forresten hva disse pengene har utløst på ditt lokale bosted?

I Kristiansandsregionen er det bussdrift som har fått mest av midlene, og med det utløst et stort løft i busstilbudet. Det er å håpe at fremtiden vil utløse enda sterkere krav til grønn oppførsel. Så, når koronaviruset er under kontroll er det bare å henge seg på; ta bussen, eller øve seg på annen grønn transportomkring i regionen.

Fortid versus fremtid

25.oktober 2020

Det er med undring jeg leser misnøyen til et antall innbyggere i Søgne og i Songdalen etter sammenslåingen med Kristiansand. Mange har brukt ukvemsord, beskyldninger og har harme og skuffelse på agendaen. Uttrykk og talemåte smitter. Det brukes invektiver, og mange følger på med enda mer negativt. På fotballbanen streves det også mye med dette. Der hetses det til tider i stort monn. Man kaller de dyktigste utøverne for aper. Vi er foreldre, vi er foresatte – noen ser opp til oss, og de leser teksten til deg og meg. Tenk litt etter. Ved store endringer som vi nå er inne i, maner sinne til handling. Det skapes inntrykk av at det meste er gjort feil. Man stritter imot utvikling i stedet for å følge med i den. Et arbeid for at fremtiden skal bli best mulig for de som kommer etter oss.

Vi bor på en liten plass på kloden, med velstandsoverflod, og da blir det lett misnøye for den minste ting. Vi må fortsette å arbeide for utvikling sammen.  

Jeg var forleden tilstede på et foredrag. Det var i et treff hvor flesteparten av de fremmøtte var eldre menn, slik sett utgått på dato, men som har vært med å lagt grunnlag for velstanden. Disse eldre, representerte for få år siden mulighetenes fremtid. De har vært med og lagt grunnlaget til rette. De har stått for forandring, endring og utvikling. Og det er ikke noe tvil. Det er til menneskehetens beste.

Det ble for meg så klinkende klart når jeg lyttet til foredragsholderen. Det var blikk stille i salen da vedkommende fortalte om

 sine opplevelser ute i den store verden. Legen hadde sett mengder av visne greiner, uttørket, mennesker som sulter, som har manko på klær, som har kjøretøy som så vidt trekker fremover, som har et nasjonalt regelverk som er fullstendig underlegent vårt eget. Det er lærerikt å høre på slike som forteller. Samtidig blir jeg flau på egne vegne over misnøyen man lett fordeler her hos oss. Det er ikke greit.

Da jeg gikk derfra var jeg oppmuntret av et menneskes kunnskap og erfaring. Et menneske som har sett det store udekte behovet hos mange, samtidig som vi vasser i tilbud. Jeg tenkte på katastrofen noen synes og ytre over at to-tre kommuner har slått seg sammen til en. Jeg undres over at noen ikke ønsker å vil være med inn i fremtidens muligheter. Som evner å sette seg sammen og utnytte styrken ved å bidra med kvaliteter i fellesskap. Det være seg oppvekst, utdannelse, arbeidsplasser og sosial omsorg. Jeg håper flest mulig ser verdien av det nyetablerte styresettet, samtidig å velge verdighet i arbeidet for fremtiden. Fremtiden bygger ikke seg selv, det er fortiden som bygger fremtiden, og vi er fremtidens fortid. 

Aversjon destinasjon Kristiansand

3.oktober 2020

Jeg har jobbet mange år i bilbransjen. Jeg har vært deltaker på nybilintroduksjoner og vært med i heiagjenger når nye bilmodeller lanseres, på lerretet, på podiet eller i avisene. Jeg har forstått at nåværende modeller ganske snart faller fra i konkurranse med de nye, men det tar litt tid å akseptere det. Jeg har hatt en leder som har gått foran, innenlands og utenlands, og vært forutseende og åpen for utvikling og innovasjon.

I tidligere dager var det lettkledde damer som pyntet glansen når nye utstillingsmodeller ble vist frem, men etter hvert ble ny teknikk og kvalitet vektlagt som det beste for å påvirke salgspotensialet. Så, når de nye bilmodellene hadde kurs mot Norge, måtte bransjen i forkant vært kurset, beredt og klare. Mekanikere, teknikere, selgere og delefolk, alle måtte fornye- og oppdatere seg. Mye av det tidligere spesialverktøyet egnet seg ikke lenger, og nytt ble anskaffet. Det gamle verktøyet ble utrangert og lite anvendbart - utgått på dato, kan man si. Man ble tvunget til å tilpasse seg fremtidens krav, om man ønsket og ville være med. Og det er en fin følelse å lære noe nytt, bli skolert, oppdatert, klar for nye bidrag, beregnet for fremtiden. Slett ikke alle fikk det til og det ble stagnasjon.

De nye modellene, med nye serviceveiledninger og nye anvisninger krevde nytt modernisert verktøy om man ville henge med, og det kunne være krevende nok. Man måtte ville,for å klare å følge med og de fleste evnet å omstille seg og nyttiggjøre seg det nyeste nye av hjelpemidlene. Man ble etter hvert stolt og glad over den siste modellen som overtok for de gamle, og som igjen snart var utrangert og avleggs. De representerte ikke lenger dagens krav. De falt av lasset, rett og slett. De som satte seg på bakbena, og de av oss som nektet å delta i utviklingen, datt også ganske snart av lasset. 

I dag ser vi flotte bilmodeller kruse landeveien. Bak hvert merke ligger en velordnet organisasjon som via vilje, forståelse og holdning har klart å følge med. Intern omskolering, endring, rasjonalisering og tilpasning har vært nødvendig, mens enkelte andre organisasjoner falt fra. De har ikke maktet kravene, vært villige nok, eller manglet blikk for fremtiden, og suksessen uteble. De har hatt ledere som ikke helt har forstått at tilstrekkelig endring har vært nødvendig. I alle fagområder og i alle yrkessammenhenger gjelder det samme. I kommuner, i fylker og regjering. Utvikling løses via vilje og grunnleggende positivitet. De som ikke klarer det, faller dessverre fra etter hvert.

Det å heie på mulighetene blir det motsatte av å heie på de som mener at alt nytt er forkastelig, tilsvarende at gamle modeller er best. Slike tendenser ser vi i vestre del av Kristiansand. En beskjeden gruppe mennesker er i ferd med å utvikle veteranstatus, etter min mening. De har vansker med å akseptere og håndtere verktøyet som passer best for fremtiden. De er pådrivere for stillstand, og jeg er redd de vil komme til å falle fra etter hvert. Verktøyet deres vil bli hengende ubrukt på tavla og så etter noen tid bli solgt til skraphandleren.

Folkens. La oss vest i Kristiansand heller påvirke hverandre positivt. Heie frem vilje og forståelse for mulighetenes fremtid, og få oppleve at det jobbes jevnt og trutt med nye tilpasninger, som etter hvert vil vinne frem som en ny og god bilmodell. Det er ikke nødvendig å sette benkrok på utviklerne og innovative ledere som går foran for å gjøre det best mulige for fremtiden og for de som kommer etter deg. Heia Kristiansand!  

 «Vi som vil ha Søgne kommune tilbake»

7.september 2020

Det er navnet på en offentlig Facebook-gruppe med 1356 medlemmer, som jeg nylig ble invitert til å bli medlem av. Forespørselen satte meg umiddelbart i tenkeboksen, og jeg begynte å lese innleggene og kommentarene allerede første kvelden. Jeg hadde ikke lest særlig mange før jeg forsto at folk er engstelige, misfornøyde, eller ikke ser forbedringene og mulighetene som ble skissert i forkant av kommunesammenslåingen. Det er negative beskrivelser. Sånn er det og slik vil det vel alltid komme til å være i menneskesinnet, når en forandring i stor eller liten målestokk finner sted.

Hva om vi ikke kontinuerlig skulle delta i en forandringsprosess? Det hadde ikke blitt særlig greit over tid. Nå vet vi jo alle at motstand mot forandring er noe innebygd i oss, men ufravikelig er det en prosess som må finne sted, og det går an å hive seg rundt og ville i stedet for å sette seg på bakbena og ikke se mulighetene til en enda bedre fremtid. Nå må den enkelte av oss stoppe opp litt, og i stedet for å dra tømmene bakover, for å stanse hesten, heller skysse og heie på utviklingen og fremtiden. Vi må slutte og snakke ned og besørge negativ holdning. Massesuggesjon påvirker negativt. Tenk heller hvilke muligheter nye Kristiansand gir, og hva det kan bety for Søgnes fremtid.

En organisasjonsendring så omfattende, vil i en overgangsfase bety at den står for mange doble arbeidskrav. I overgangen vil organisasjonen måtte fortsette å jobbe med gamle oppgaver samtidig som nye rutiner og nye arbeidsoppgaver implementeres. Altså en god del dobbeltarbeid og mengder av tilpasninger og ekstrakostnader til å begynne med.  

Ansatte i kommunen må finne seg i nye rutiner og nye krav, men ser man positivt på oppgaven så kommer gleden etter hvert tilbake. 

Jeg minnes hvordan det var når posten omorganiserte. Den store postomleggingen kunne føre til forsinkelser enkelte steder, men et posthus her og der ønskes ikke tilbake.  

I svært mange omorganiseringstiltak er argumentasjonen at man skal effektivisere, forenkle og spare. Den argumentasjonen er vanskelig å forene med at en i en periode må bruke mer tid og penger på ytterlig planlegging. Nå bør søgnefolk i gruppa som er mot forandring snu om og heie på fremdriften i ny organisasjonsform.  

Jeg husker Søgneruta A/S hadde stasjonsbygg på Lunde, presten bodde på Skjærebakken og lensmannen hadde kontor ikke langt unna. Dokteren likeså, med kontor og bosted i nærheten. Skolen lå ved Heimklang på Lunde og framhaldsskolen hadde tilhørighet i brakkene på Tangvall. Riksveien gikk forbi det gamle posthuset, og fortsatte til Tangvall mot byen over Klepland. Jeg husker den store grushola, der Lunde skole ligger i dag. Jeg husker vi hadde hverdagstøy og bestetøy. Vi hadde ikke bil, men moped, og at vi syklet 3-4 kilometer til skolen. Jeg husker ikke at alt var bedre før. Jeg opplever tvert imot at alt har blitt bedre sammen med forandring.  

Motstand mot forandring er ikke nøkkelen til en bedre fremtid, men den forsinker en fremtidig utvikling, etter min mening. Vi bor på et sted, i en fantastisk flott by, under stadig utvikling, styrt av innovative politikere i samhandling med det positive i folket. 

Forandring er livets lov, sa John F. Kennedy

April 2019

Kommunen vår blir godt ivaretatt, tror jeg, men jeg er sikker på at endringsprosessene vi tar del i vil bidra til at Søgne blir til et enda bedre sted å bo. Livets lov er forandring. Jeg mener vi må applaudere den pågående prosessen i Søgne, og la utviklingen gå sin gang. Da jeg var ung, var sentrum i Søgne på Lunde. Altså ikke Tangvall, hvor det var ei stor slette med noen hus her og der, og riksvei 40 som hovedvei over jordene mot Tofteland. Altså har endring resultert i at det stort sett har blitt til det bedre. Vi må slutte med pedanteriet, utskjellingen og den stygge retorikken i kommentarfeltene. Voksenmobbing er lite egnet som forbilde for kommende generasjoner, barna våre. En takk til vår regionavis Fædrelandsvennen og lokalavisen Søgne & Songdalen Budstikke, som jevnlig henter frem opplysninger og eventuelle problemstillinger det bør dveles ved.

Jeg, en skattebetaler

November 2018

Jeg er en av mange skattebetalere i Søgne kommune som over lang tid har kunnet lese om store pengesummer, forvaltet av styrende organer, som meningsløst er blitt benyttet i kampen om «intern makt». Fløyenes behov for å oppnå «heder og ære» har kostet meningsløse summer for om mulig å kunne trone «pallen» i maktkampen. Mange mennesker har reist på kostbare bli venner-kurs, videre reist på kostbare oppfølgingskurs, for deretter å ikke få det til allikevel. Det har vært interne krefter over lang tid i sving for å få satt ordføreren på plass, en valgt leder som har vært villig til å rydde. Dette har vedkommende tatt på seg. Behovet for ryddesjau er arvet. Noen andre har måttet melde pass. Det er snart et år side kommunen tapte en kostbar rettsak. To ansatte i kommunen orket å fronte denne på vegne av flere. Disse to er etter det jeg forstår enda ikke ivaretatt. Så etter vært opplever man at ansatte på høyt nivå i kommunen skriver røde brev som muligens er blitt understøttet av kommunens administrative ledelse. Disse leverer røde klagebrev på ordfører som har tatt på seg oppgaven med å rydde - der andre ikke har maktet. Denne blir så utsatt for juridisk «rettergang» i håp om å finne feil gjort av vedkommende «ryddesjauer» for å få satt denne på plass. Via Kluge Advokatfirma, får man så en bekreftelse på at det er ryddet på rett måte. Dette er selvsagt vanskelig å erkjenne for den som sitter på «feil side». Det forstår vi skattebetalere svært godt. Når sant skal sies, etter min mening, er påtvungne forvaltede penger bevilget av kommunen, blitt en stor skam.

På nytt fremstår behovet for at den «skjulte sannhet» skal være så åpen og tilgjengelig som mulig. Det skulle bare mangle, og mange med meg vil ha felles innsyn som ikke er pyntet på. Jeg er uenig i hovedtillitsvalgtes leserinnlegg, samt leder i Fædrelandsvennen. Skattebetalerne i kommunen har rett til å vite. Kluge Advokatfirma sin vurdering ble heldigvis «løftet frem» via ordføreren – en rydder som har stått på. Det er ingen internsak, men en åpen sak for offentligheten så mye det bare går an.

Egil Svartdal sa: -Når gjorde du sist noe du aldri har gjort før?» Da tenker jeg handling og tiltak som får slutt på pengebruken og maktkampen – redigert av ansvarlige politikere.    

-Selvsagt ønsker jeg og mange med meg å fortsatt heie på vår ordfører – og det med klar og tydelig røst – og det i åpen offentlighet.

Folkestyre på tynn is

April 2018

Interessen er laber. Folk sitter hjemme, men besitter allikevel meninger om mye og mangt, om det meste kanskje, hos de fleste.

Å møte frem til valgurnene når stemmen din etterspørres en sjeldent gang, nei, da følger man ikke tilstrekkelig opp. Få engasjerer seg. Annerledes kan det være når stridskreftene blir fremtredende nok, som i kjølevannet av varslingssakene, tapte rettsaker, unnlatelser og lovbrudd, ledet av Søgne-administrasjonen ved rådmannen, som etter min og manges mening synes «oppbrukt», men som like iherdig heies på av en varaordfører som ved egen agenda søker vedlikehold av posisjon og makt. Da er det noen få dyktige meningsytrere i Søgne som rettmessig benytter seg av ytringsfriheten. At nok er nok. Nå bør søgnefolk på banen og gi sin tilslutning. 

Vanlige folk og velgere er så uendelig trett og lei av å høre om sviktende ledelse og maktbegjær hos noen. Styresettet de har påført kommunen har blitt skikkelig kostbart. Ja, så kostbart i kroner og tid at pulsen utløser «bakoversveis». Forlang endring og handling, folkens!

Det skapes politikerforakt når styresettet ikke makter sitt ansvar. Som eksempel forstår man lite av helheten når kommunen øser ut «millionen» av dine og mine skattepenger for å bli bedre på samhandling, eller for å lære å enes om hvordan man skal lære å takle hverandre og tåle hverandres ansikter. Den bør skjemmes den som sparker kromfot og utløser meningsløse omkamper og sløsing med tid og ressurser.     

Det er søndag formiddag. Jeg har med meg barnebarnet på formiddagstur. Vi stanser på torvet på Tangvall, foran rådhuset. Opp og ut av vogna for så å løpe i «hundre». Rundt apparater og over forhøyninger. Gjemmer oss for hverandre og teller til ti. Latteren, leken, smilene, også angsten min for at 3-åringen skal falle og slå tennene mot de harde stenene, hvor ansvaret med å passe på er mitt. Det henger over meg i leken og jeg forstår etter hvert at nok er nok og at det er viktig å avslutte mens leken er god.  

Via livet lærer man at det er viktig å stanse opp, tenke igjennom sin situasjon og finne endring når tiden er inne. Jeg ser mot rådhuset. I respekt for ordentlighet og dyktige ansatte, men hvor noen har utspilt sin rolle. Det er når en dyktig ordfører bygger lovlighet og rydder ukultur at hestene har begynt å bites, og at ordtaket om at all begynnelse er vanskelig, stemmer. Søgnefolk! Nå må vi heie frem ordførerens kompetanse og styrke til det beste for ei fremtidig «bygd i byen». 

Ei bygd under reparasjon

2017

Søgne er under reparasjon. Sett fra mitt ståsted, som representerer den alminnelige mannen i gata, som leser litt i Fædrelandsvennen, litt i Søgne og Songdalen Budstikke og litt på nettet, så har jeg god tro på at reparasjonsarbeidet i Søgne vil opphøre når kommunen konverterer til Kristiansand.

Fra ovennevnte informasjonskilder refereres det fra nåværende- og historiskpolitisk- og administrativt arbeid i kommunen. Det er dette arbeidet, fagarbeid eller ikke, som den enkelte av oss leser om og setter spørsmålstegn ved. Altså om politikerne og administrasjonen bruker lover og regler som sitt verktøy. Det gir oss i så fall trygghet i den vanlige hverdagen. Gjør de det, er det bra, men vi innbyggerne informeres til tider om taktiske avgjørelser og litt tåkelegging.  

Journalistikken er det enkelte som kritiserer, men det er jo ikke journalisten som er problemet i kommunen, men maktkampen og ærgjerrigheten til eget beste blant enkelte. Det være seg i administrasjonen og blant politikerne.

Det er når noen ansvarlige ledere tar fatt og løfter frem nåværende og historiske problemer blant politikere og administrasjon, at vi alle bør reise oss og heie. Da er det viktig å støtte opp i stedet for å kritisere. Det er svært krevende å rydde i unoter og oppførsel. Da blir det lett betent. Det finnes også uskrevne regler alle bør kjenne på og forholde seg til.

Segmenter både blant administrasjonen og politikerne har for lenge kunnet bruke egne muskler og styrt subjektivt. Dermed er det blitt skapt vaner og uvaner som er behagelig å bo i, så lenge det går bra, men når noen sier nok er nok, som rydder litt på innbyggernes vegne, ja, da melder kamphanene seg.

For de lederne som orker å ta byrden med å rydde, sørge for at regler og rutiner følges, som arbeider for at unoter og uvaner begrenses, så vil utenforstående i en periode oppleve et Søgne under reparasjon, med dertil dårlig klima.

Søgnefolk. Det er nok ikke meningen at vi alle skal kunne forstå alt som blir beskrevet og sagt, og det er da heller ikke å forvente, men det som er viktig å forså er at vi bør gi tilslutning til ledere som arbeider for oss. Reparasjonsarbeidet blir dermed av kortere varighet med overgang til felles beste.  

Normalt erstattes et politisk styresett av et nytt. Fire-års intervaller. Da er det viktig at ryddighet, regler og bestemmelser går i arv. Dernest at dette videreføres til ansatte.  

Om det i Søgnes tilfelle ikke er så aktuelt lenger (K3), så kan det være greit å reie senga litt før man breier over dyna.