Blandt de beste

Det var først i desember det året jeg bestemte meg. Jeg hadde trofast deltatt i «Terrengkarusellen» og avsluttet løpesesongen i Søgne Morothons langdistanseløp, fra Solås til Tangvall. Banketten på Heimklang samme kveld, ble et punktum for sesongen. Selvtillit var etablert og formen ga lyst på enda mer – hva nå?

Av Håkon Repstad sr.

Neste mål måtte bli en godt-voksen-karriere i skiløypa. Der kunne jeg fortsette fysisk utfoldelse ved å legge treningsturene til Årstøl, i Søgne Skiklubbs skiarena, midt i hjertet av «Vinter-Søgne». Et ønske om å bli blant de beste i lokalmiljøet. Det dannet seg klubbmester-tanker i hodet mitt, og medlemstegning i Søgne Skiklubb.

Men først av alt måtte utstyret på plass. De gule gamle epoke skiene måtte erstattes med nye. Lenge hadde de representert familien, men bar nå preg av å være umoderne, med utdøende design og ukjent logo. Tiden var kommet til å takke for trofast samarbeid, om jeg skulle realisere målet om flere hedersbevis til premiehylla.

En rask telefon til sportsbutikken i Vennesla, med godt rykte, rett person bak disken og med en omtale som strakk seg utover i skimiljøet. Avtale om dag og tidspunkt ble inngått og forventninger med det i høysetet. Og dagen kom. Turen til Vennesla ble en opplevelse. Avtale-timen i butikkjelleren ble utnyttet godt. Kontraktinngåelse av et nytt par langrennsski, tilpasset min vekt og høyde. Uttalt – pris underordnet. Dertil stod beskrevet ultra-lette skistaver i karbon, og skisko designet for eliten. Det samme med bindingene, av ypperste klasse og i stil med de øvrige kvalitetene. Jeg visste så inderlig vel; en kjede er ikke sterkere enn det svakeste leddet, og i mitt tilfelle skulle ingen lenke få lov å være svak. Dertil avtaltes at skiene skulle spesial-prepareres og leveres ferdig glidet, og leveres i egen skibag med bærestropp. Så lenge min egen psykologi erkjente forståelse for kjøpet, og at det var en logisk forklaring bak handelen, så burde julegaven til meg selv få aksept også hos henne hjemme.   

Jeg inntar skiarenaen på Årstøl som det mest selvfølgeligste stedet for min første opptreden i nytt utstyr. I den hvite vinterdrakta på nyåret, preparerte skispor og tre løypelengder å velge mellom, ligger skisporene forførende foran meg. Jeg fantaserer om noe stort denne første kvelden, og jeg er helt alene. Jeg fornemmer følelsen av et lokalt gjennombrudd som nært forestående. De trolske skyggene i lysløypa, ved siden av skisporene, blir som et publikum som heier meg frem i de første frasparkene, og jeg takker min skaper for at ivrige medlemmer i skiklubben har lagt forholdene tilrette. Det går unna så det suser. Sklien er fantastisk, frasparkene sitter og fra stavene spruter snøen når dobbelttakene blir kraftige nok. En drøm er nær ved å gå i oppfyllelse, og det er ingen svake lenker i kjeden. Aldri har jeg gått så fort, rent så langt, på så kort tid. Kun et par utforbakker gjenstår, før det er tid for hjemreise.

Rutinert ploger jeg de første meterne, før jeg slipper meg løs og lar det stå til. Lyden fra skiene mot det gnistrende føret oppleves som om de synger for meg, samtidig fornemmes ulende sirener i mitt indre. Farten er høy, og angsten og balansen kommer i konflikt. I hundredelen av et sekund tar gravitasjonen kommandoen og tvinger kroppen min i bakover-stilling. Alle kiloene og 182 centimeter deiser hardt i bakken med ryggen først. Et knallhardt slag mot moder jord, og pustefunksjonen settes ut av drift. Så er det noe jeg ikke helt husker, det hvite snødekket blir sort. Men så, etter litt, og etter mye om og men, blir den nye ski-pakken med meg hjem, og satt i varetekt.

Og tiden gikk. Året også og årene etter der igjen, og ski-pakken er fremdeles plassert i boden, urørt og bortgjemt.

Røntgenlegen har siden varslet meg om ryggvirvel Th10 og Th11, at ikke alt er som det skal. Det samme gjelder forholdet mellom meg og ski-pakken. Bruddet mellom oss er nok for bestandig. Hvor var Brå da Håkon brakk ryggen.

Del denne siden