En tilnærmet hyrdestund

Det var en ganske vanlig utflukt, også på Repstad. En tripp som varte ved i mange år. I all slags vær. Det kunne være i snøfokk og ved temperatur man hakket tenner i. Turen måtte gjennomføres, uansett tidspunkt på døgnet, og utflukten var ganske lang. Og hendte det at «brøytemannskapet» hadde sviktet, så var det bare å stampe i vei og bruke «apostlenes hester» i lange klyv.

Av Håkon Repstad sr.

Det var ut fra kjøkkenet, inn i bislaget og på med støvlene og ut. Derfra å runde hushjørnet hvor snøfokket kunne føles som piskeslag i ansiktet. Videre langs den smale gangveien der klesvasken kunne henge stivfrossen i vinden og flagre … det kjentes på stoffet som om det kunne knekke lik et flatbrødstykke i sollen.

Omsider fremme - og man hutret i kulda mens kroken skjelvende ble forsøkt løftet av bøylen med stivfrosne fingre, og var man heldig kunne døra deretter åpnes helt. Destinasjonen var nådd og rommet stod til disposisjon for den trengende, av og til med to ifølge. Var flere med, måtte den tredje i beste fall nøye seg med ståplass like innenfor … i påvente. 

Så kunne man sette seg. Endelig stod benken der klar til bruk, og det var to hull å velge mellom, et stort og et mindre med en halvmeters avstand imellom, skjult av lokk med håndtak. Så valgte man seteplass og det kunne brå-haste. Det valgte lokket ble revet til side ved hjelp av høyrehanda mens buksene ble løsnet til knehøyde med den venstre. Så satt man seg der i påvente, enten til det bedre eller til det verre. Og mens tiden gikk ble veggen mot øst nøye beskuet, for der hang bildet av kong Håkon VII. Om nysgjerrigheten ble utvidet, noe som ikke var så sjeldent, løftet man på nabolokket og kikket inn-under. Overraskende møtte man da den illeluktende trekken fra gjødselkjelleren på vei opp, og det påfølgende synsinntrykket gav rom for ettertanke. For bildet der nedenunder viste inntrykk en bygutt vanskelig ville fatte, at fars våronn inneholdt føde og groe fra et slikt sted.

Slik kunne man sitte der i det stille. På venstre side av benken lå bunka med aviser, klar til bruk. Og dens trykksverte skulle garantert komme til å sette sine midlertidige spor, men først etter at papiret var gnikket til brukbar kvalitet. Dette i motsetning til den glansede papirtypen i mors ukeblad som også lå like ved, men kun brukt som underholdning om besøket ga behov for utvidet besøkstid.

Så gikk det noen år og en viss utvikling fulgte. Noen fikk etter hvert oppvarmede rom å sitte i og moderne doruller å dra i. Det utviklet seg slik sett til å bli en fornøyelse å gå på do … helt frem til vinterøvelsen i militæret. Da meldte do-minnene seg for fullt på ny. Oppvekstårenes spor var kalde og igjen var det kaldt. I sekstenmannsteltet lå vi tett, skulder ved skulder på halm og en fyringsvakt passet på. Også da meldte behovet seg lik oppveksten på Repstad. Igjen ble det ut i natten for å finne sin plass på den lange trestammen. Til den fant man veien, klargjort i ferdig tråkk men ingen innhengning å skjule seg bak, ei heller blader og bla i. Furustokken ga plass til mange bare rumper og man satte seg der det var ledig plass. I Guds frie natur var det grøfta under som ga rom. Nattestillheten kunne brytes av lyder som indikerte fra vondt til verre og vinterøvelsene varte ved, lenge.

Årene gikk og utviklingen med dem fortsatte. Utedoen ble gammeldags og moderne løsninger overtok. Blanke fliser på vegger og varme i gulvet ble en selvfølgelighet. Ikke nok med det. Luksuskabinett kom, med stråler i alle retninger, og de aller mest fornemme tok i bruk porselenskåla med ei teknisk vidunder-dyse, en innretning som sveiper temperert vann inn i området under der man sitter, og med det frigjør tankene om å måtte gnikke noe som helst, eller sågar kjenne på trekken fra «kjelleren» like oppunder. Erstatteren, den kommunale kloakkavgiften får vi heller finne oss i å leve med - sommer som vinter.  

Del denne siden