En sann del av livet

Jeg setter meg i rad nummer tre. De harde benkene med de vinkelrette ryggene fremkommer alle som ukomfortable. Samtidig fornemmes verdigheten, ærefrykten, respekten og høytideligheten. Man hører lyden fra andre som følger. Noen som tar plass lenger bak, eller som forsiktig har begynt å bla i programmet, der versene, tekstene og ritualet for anledningen står beskrevet. Også Fader Vår. Alvorsstunden og livets helhet vises oss og er kommer for dagen til oss alle her i kirkerommet.

Av Håkon Repstad sr

I begravelsesprogrammet fremkommer at livet er skjørt. Et bilde av avdøde som ser mot meg, som minner meg om slik jeg husket han som voksen, med kameratskapet som liten. Med en godhet som mange husker og en fagmann på sitt felt. Hviskende stemmer og reaksjoner utløser tårevåte øyne i den gripende stillheten som avbrytes av fortrengte hulk, og et og annet lommetørkle som pusser og tørker. Et kremt er for noen nok til å kontrollere følelser som lett tar overhånd. Forsøk på å gjøre seg sterk nok. Så ringer kirkeklokkene … og fremfor meg, helt fremst sitter familien sørgende. Ved siden av dem står den hvite kista med bårebuketter, kranser og vakre bånd med en siste hilsen.    

Så taler presten. Han forteller om Gunvald. Om virkeligheten. Hva familien ønsket skulle bli fortalt om et menneske som hadde levd et langt liv, men som allikevel hadde gått bort alt for tidlig. Hvordan hadde livet utartet seg? I store trekk forteller presten om alt det gode om Gunvald, og om hans liv. Han var fagmann på sitt felt og svært godt likt. Men også en Gunvald som i voksen alder hadde strevd på grunn av vonde opplevelser som liten. Ting som hadde vært vonde og vanskelig å bære for han livet ut, men som familien ønsket skulle bli fortalt begravelsesfølget. Det var dette som i sin tid hadde utløst et alkoholproblem i voksen alder, og som det hadde tatt år å legge bak seg.  

Så synger vi. Vi reiser oss og ber og så setter oss igjen. Det nærmer seg at kista med Gunvald skal bæres ut til sin plass på kirkegården. Der, sammen med mange andre kjente navn på gravstøttene. Det dype hullet i bakken med all muld omkring ligger klargjort for Gunvald.

Så nikker presten, og vi seks som skal bære Gunvald, reiser oss alvorstungt og stiller oss ved siden av kista. Tre på hver side. Den siste turen for Gunvald skal ta til. Sorgfullt kjenner jeg på følelsene mine, tristheten og tårene som presser på. Vi seks møter blikkene til mange, men i et tåkehav. Jeg ser dem, men samtidig ikke. Folk står med bøyd hode, noen betrakter mens andre plukker opp kranser fra gulvet og følger etter båren ut. Mange tror jeg, tenker på livet og hva det nå egentlig er, fra fødselen og helt frem til det siste hvilested. Den endelige visuelle slutten blir vi alle vitne til i det kista med Gunvald kontrollert senkes ned i bakken. Og det er en verdig slutt.   

Folk kondolerer, står sammen med familien som er igjen, og har mange spørsmål som ikke blir besvart. For sent om jeg hadde ønsket å fortelle Gunvald om mine gode minner og det flotte mennesket han hadde vært.

Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du atter oppstå. Presten sa det slik og avsluttet.

Mange blir med hjem til stedet Gunvald bodde. Familien ønsket denne minnestunden, og det ble felles trøst og gode samtaler om Gunvald og slik mange av oss husket han. Til og med smil og latter fremkom, men også ubesvarte spørsmål som kun Gunvald kunne besvart … om han hadde ønsket det. Så skiller vi lag, hver til vårt, mens familien sitter igjen med sitt savn.

Det er i denne ettertiden jeg tror Gunvald ville sagt det samme som Odd Børretzen sa det: Jeg elsker å seile og seiler så seint det går an, for turen tar slutt når du kommer til land.  

Del denne siden