Ei tolvøres, takk!

Enten gikk jeg eller så syklet jeg til skolen. Grusvei med liten trafikk, kanskje en og annen hestelort var å se i midten av veien. Sandkorn knaste godlyder under sykkeldekk og sko. Ni kilometer tur-retur var stritt nok. I særdeleshet opp Tinnstøyden, på hjemvei mot Repstad. Det ble å skyve sykkelen, bære på ranselen og kjenne på sulten. Bare smuler var igjen i matskrinet, der mors hjemmebakte niste for lengst var spist.

Av: Håkon Repstad sr.

Å handle på bakeriet var uaktuelt og kostbart. Tolv ører for ei tolvøres, seksten for et wienerbrød og åtti for et helt brød. Fattigmennene mor bakte mengder av, lå fristende og ventet ved hjemkomst. Det visste jeg. Å kjøpe tolvøres eller wienerbrød på bakeriet var mer aktuelt når jeg var med mor til Lunde for å handle. Da ble kanskje ønsket oppfylt, suget etter konditorvarer, tolvøres, wienerbrød eller begge deler. Ved andre anledninger kunne vi være heldige å finne det samme i brødsekken som far av og til bestilte fra Christianssands Dampbageri, levert hjem med ruta, fra byen. Eldre brødbakst beregnet til hesten, Daleman. I sekken fant vi grovbrød, husholdningsbrød, kneip, loff og altså til tider tolvøres og wienerbrød, om vi hadde flaks. Far betalte for en full sekk.

Sytti år senere. Håret er altomfattende grått. En aldrende mann. Ingen ransel å bære, få knaselyder under sko eller dekk. Gården vi bebodde er for egen del historie. Mye finnes ikke lenger, men jeg har passert spennende årsmarkeringer livet har gitt. En del av dem i festlig samvær med gjester av egen generasjon, sang, musikk og dans. Tekstene til tider morsomt nedlatende, på den eldre generasjons bekostning, nå brått den generasjonen jeg selv i dag tilhører. Vi sang om knær som knirket og vonde hofter. 30-40-50-60-70-års markeringer, med sanghefte, et til hver gjest. Taler, formaninger, ros og ris. Så har jeg siden erfart å kunne tolke tiden, sett den annerledes ettersom årene har gått. Jeg ser bedre det jeg tidligere ikke så. Årene har gått fortere og fortere, ja, rasende fort, og det føles ikke lenger like langt frem, som det alltid var før. Jeg hadde så god tid.

Jeg og vi har deltatt i en pågående kontinuerlig endring. Jeg har ikke lenger følelsen av å være uunnværlig eller uerstattelig. Jeg vet at livet ikke skal vare og vare. - Forandring er livets lov, sa president Kennedy. Og endring finner kontinuerlig sted, om vi vil eller ikke. Jeg har så mye å sette pris på. Jeg ser nye skoler ta form og ikke minst en ny idrettsplass. Nye forretningsbygg og nye arbeidsplasser i nærmiljøet. Befolkningsvekst på over åtte tusen siden den gang jeg var barn. De fleste av oss kan reise til sentrum, til byen, oppleve kultur, eller gå turer i skog og mark i vår store kommune. Vi har det så utrolig godt.

Forleden syklet jeg Hellersdalen igjen, etter flere år. Jeg har fått ny hofte. Fuglesang og grønne blader kranset traseen. Jeg følte behov for en premie til meg selv. Avslutte turen innom bakeriet.

– Vær så god, sier den blide ekspeditøren bak disken. – Vil du selge meg ei god tolvøres? Hun peker på en blant flere. – Den, spør hun? – Ja takk, svarer jeg. Så putter hun den i en pose, mens jeg gjør klar betalingskortet. Stikker det i kortleseren, slår koden og ser beløpet. – Takk, sier hun.

Jeg tenker på kontrasten fra den gang, når jeg ser tallet i displayet. Kr 43,00 - firetusen trehundre ører. Hun gir meg den elektroniske kvitteringen. Jeg aner smaken av eggekrem og ser baksten passe stekt. Utviklingen har vært enorm, tenker jeg, og er takknemlig for selv å ha vært en del av den. 

Del denne siden