Jakten på det lille ekstra

Det er søndag og VM i skiskyting i Oslo med fellesstart for kvinner og menn. Alle solemerker forteller om en kommende ettermiddag foran tv, i fest-rus, en begivenhet som bør markeres med middag i forkant, på et hyggelig utested. En anerkjent plass, der stil og vennlighet er betjeningens varemerke. Det sammen med smaken på maten til glede for oss begge.

 Av Håkon Repstad

 I bilen vestover kjenner vi på sult-suget og dertil fornemmelse av middagslukt og velsmakende dessert. Desserten, ja! Den skal bare menyen få lov å sette begrensninger for.   

Lindesnes kommune, og restauranten ikke langt unna. Det var her ryktene hadde fortalt om alt det gode. Og så – Inn døra med skiltet: VELKOMMEN! Høytidsstemning med fokus mot menyplakaten på veggen.

Dagens: Skrei kr 185,- Biff kr 229,-

I første etasje noen enkle kafebord og innsyn til kjøkkenet med kokker i full sving. Dette fristet. Videre opp en rødmalt trapp til restauranten, med langbord, myke stoler, delikat innredet og plasser å velge mellom. Bekreftelse på at valget hadde vært rett, og vi nikker til hverandre.

– Hei! Har dere bestilt bord?

– Neeei, det er kun oss to.

– Dessverre, beklager, da må dere nesten finne dere en plass nede i første etasje.

Jeg møter blikket til to oppstilte og bestemte servitører, som alvorstungt vurderer reaksjonen vår. Samtidig deltar de i usminket skuffelse og lett påført irritasjon og ser spørrende mot hverandre?

 – Dere kan sitte her, sier den ene. Hun forstår problemet, psykologien i situasjonen og viser oss plass ved enden av det nærmeste lange bordet.

– Tusen takk!  

Tilpasset anledningen og noe nedstemt er vi gjester blant andre lavt-talende. Vi venter på tur. Leser  a la carte og innrømmer: Vi burde ha bestilt bord. Og så stiger humøret.

-Vær så god! Har dere bestemt dere?

- Ja takk! Jeg vil gjerne bestille en biff. Men prisen, den er vel feil? I a la carte er prisen en annen enn hva plakaten nede viser.

 – Ja, du forstår. I a la carte er kun biff av indrefilet, mens dagens er av ytrefilet. – Nå ja! Kanskje jeg like gjerne har lyst på en Skrei da, … takk!

Min kone ser burger med tilbehør blir servert ved nabobordet, og ønsker en slik.  

– Egentlig har vi ikke lov å selge burger på en søndag, har sjefen sagt, men vi har fått lov å gjøre unntak i dag om vi tar høyere betaling enn vanlig. – Ja, takk! Da bestiller jeg en slik.   

Og så, med opplevd myndig stemme:

– Hvilke type poteter?

– Kokte, svarer jeg i farten, samtidig som servitøren min roper over bordet for å korrigere sin yngre kollega. 

Der satt vi så og ventet på jubileumsmiddagen vår, der mulige gullmedaljer skulle feires. Og vi spiste i taushet og hørte en og annen skryte av maten, og mengden. Betalte og takket for seg og forlot spisesalen, ned trappa og ut. Også vi betalte og gikk, stakk hodene inn til kokkene på kjøkkenet og takket for nydelig mat, men fortsatt lysten på desserten vi hadde latt være å bestille.

Turen går mot Mandal og vertshuset i nærheten. Vi stanser og går inn. Jeg nærmer meg disken, kassaapparatet og ekspeditøren:

– Hei! Vil du være så vennlig å selge meg to softis, en med lakris og en med krokanstrø? …

– Nei, det vil jeg ikke. Vi selger ikke softis her!

Svaret bekrefter. Det må bli hjembygda Søgne, som redder desserten vår.    

Opplevelsene fra vestfylket henger over meg i det jeg stiller meg ved inngangsdøra til butikken i Høllen. Jeg er forberedt, forutinntatt og fornemmer ny skuffelse. På samme måte som det aner meg at også gullmedaljene i Kollen vil glippe denne tenkte festdagen. Slik som feil smurning, feil justert sikte og med det savnet av uttrykket; treff, midt i, men i stedet ekstraskudd og tidstap.   

I butikken er det travelt og folk står i kø. Jeg går til disken der isen er. Og der, der er hun, is dama!! Ekspeditøren, vennligheten og to digre softis med strø på toppen. Dessert uten bismak og et muntert ønske om velkommen tilbake, til oss begge.

Hjemme igjen. I fargesprakende stemning har skiskytingen begynt, og vi benker oss engasjert og begeistret. Vi tenker timing, trening og forberedelser og alt av detaljer som skal til for å lykkes. Dette lille ekstra en god sjef eller trener tilrettelegger for.    

Og det ble gull, til noen! Det hadde vært et flott VM. –The best ever, syntes vi. 

Del denne siden