Opptur og nedtur

Vi hadde mange mil foran oss og turen hadde vi planlagt så godt vi kunne. Sideveskene bulte av innhold og det ytterste hullet i hver belte-rem strakk så vidt til. Veskene hang på hver side av pakkebæreren, festet til denne med en krok og til rammerøret med en vribar festeanordning. Å ta sykkeltaskene av var lett, men tunge og løfte med alt innholdet i. I den ene ligger konfirmasjonsgaven fra mor og far, det hvite spisse tomannsteltet uten bunn og med ei tre-stang i midten. I den andre veska litt bestikk, sovepose, litt klær og helt på toppen ei eske med lappesaker. Teltet skulle være husværet til Helge og meg de kommende fire nettene på vår aller første lange sykkeltur. Jeg var stolt over den flotte konfirmasjonsgaven, og for to fjortenåringer måtte utstyret være av ypperste klasse. Den blå sykkelen min, med ballongdekk og speedwaystyre, ble klargjort kvelden i forveien. Det samme hadde Helge gjort. Hans sorte DBS modell liknet min. Den siste natta, før avgang med Søgne-ruta neste morgen, lot jeg sykkelen med alt utstyret overnatte innendørs, i bislaget.

Av Håkon Repstad sr.

Ved ankomst Kristiansand neste dag skinte sola. Den varmet mens vi trillet våre bagasjetunge sykler til jernbanestasjonen, ikledd kortbukse, smårutede flanellskjorte og nye rågummi-sko. Turen har startet og neste strekning er Kristiansand til Byglandsfjord med togbytte på Grovane stasjon. Fra bredsporet bane til smalsporet, og over i ei kupevogn av tre med seter vendt mot hverandre. En førstegangsopplevelse alene, og ved passering Røyknes stasjon ligger dampen fra lokomotivet tett over oss. En tendens til savn av de hjemme melder seg når vi nærmer oss Hægeland stasjon. Buss- og togturen denne første reisedagen tok de fleste av timene. Videre fra Byglandsfjord til Grendi på sykkelsetet, og med grusdekke og den «gode» knaselyden fra dekkene, ble det som musikk i ørene. Vi var ved godt mot.

På slutten av neste dag røynet det på. Humøret ble avtagende og i Byklestøylene sliter vi oss oppover de lange bakkene. Dagen i forveien hadde vi lagt bak oss. Det hadde tatt sin tid før vi fant teltplassen i Grendi. Omsider hadde vi kunnet legge oss for å sove. Soveposen var ikke det samme som dyna, og madrass var erstattet med gressbakke. Sovestillingen hadde invitert til forskjellige posisjoner gjennom natten. Fra ryggleie til mageleie, og så til fosterstilling i sideleie. Flere runder i løpet av natten, og i tillegg to turer ut i mørket for å tisse. Derfor ble ungdomsherberget i Bykle den andre natten en god opplevelse. Vi kunne spise grove brødskiver innendørs med «Rødtopp» på, pålegget vi begge elsket.
De høye fjellene og de bratte fjellveggene gav inntrykk denne andre dagen. Sammenlignet med Ravnehei-fjellene og Årstøl-kleivene hjemme, ble for småtterier å regne. Ved passering Hovden er vi ved godt mot, men de lange oppoverbakkene mot Haukeliseter hadde gjort rompa sår. Og Hardangervidda var ikke som Smørheia, den hadde snødekte felter, lavere temperatur og vinden kald og gjennomtrengende. Med de korte buksene skulle det sette sine spor. Nedoverbakkene mot Røldal var tøffe. Grusveien med hårnålsvinger gav allikevel den gode følelsen, vi kunne renne i stedet for å trø, og vel fremme i Røldal var det igjen opp med teltet, finne frem grovbrødet og «Rødtoppen». Det hadde gått bra. Mor hadde advart oss om varmgang i bremsene, men jeg hadde ignorert hennes siste advarsel, om å kle seg etter forholdene.
Underholdningen i teltet ble bladet Vill Vest. Helge og jeg var fortsatt venner, men hjemlengselen hadde begynt å melde seg og konversasjonen så smått å gå litt i stå.
Morgenen etter kom regnet. Via Erfjord og Tau gav båten over fjorden til Stavanger oss en velfortjent pust i bakken. Beina var tunge og nedkjøling etablert i kroppen. Med ungdomsherberget på Vaulen i Stavanger ble destinasjonen nådd, og med påbegynnende tissesmerter ei natt å frykte.
Og smertene tiltok og vi begge våknet mye i løpet av natten. Bakteriefloraen hadde vokst i kortbuksene over fjellet, og den siste regnfulle dagen mot Stavanger hadde blitt til et eldorado for «inntrengere». Den første do-turen ble vond. Den neste verre. Så uutholdelig, og dråpene ble små skvett og et uendelig savn etter mor. Også Helge fortvilte. Mye av natten igjennom ble en slåsskamp mot bakteriefloraen, og til sist ble resepsjonisten redningen. Den gamle damen sa: -Ta denne globoiden og drikk mye vann! Jeg fulgte det rådet, led med smertene men sovnet etter hvert.
Dagen etter ble bedre. Den bredsporede Sørlandsbanen fraktet oss hjem til Kristiansand, derfra til Lunde med Søgneruta, og de siste fire kilometerne hjem til Repstad – på sykkel.

Del denne siden