Sannhetens kvarter

På 1950-tallet var det også greit å vokse opp i Søgne. Generasjonen representerte nytt håp og en tryggere fremtid. Vi var heldige. Jeg hadde Repstad som min plass, med fiskevann, jaktterreng, kjøkkenhage med rabarbra, ertepeiser og nok gulrøtter til middagen. En passe stor kamerat- og venninneflokk å leke med, i en hverdag som var ganske oversiktlig og enkel. Jeg var også lærling og bidragsyter i fars vedhogst, tømmerhogst og annet praktisk arbeid, ikke minst på mor og fars åker.

Av Håkon Repstad sr.

Det var ingen apper å trykke på i den tida, men spill, sport og felles lek på dagsorden – og søndagsskolen til mor. Tida ga rom for besøk uten avtale og varsling på tvers av naboskap og alder. Det var tid for sinn og rom for ro. Pipa i munnvika var like naturlig som det var å helle kaffe på asjetten og drikke av denne. Omtrent slik levde vi.   

Og årene gikk. Vi tok etter hvert del i økende velstandsutvikling. Mange søgnegutter traff yrkesvalget sitt via Brødrene Repstads Karosserifabrikk. Og kjærligheten. Den kom på plass for noen via Kaffistova på Lunde eller Agder Folkehøgskole, skolen som lå idyllisk til i nordre ende av idrettsplassen på Tangvall. Jeg tok bussen til Brennåsen i stedet – og der var hun!

Og vi satset stort som nygifte. Vi lånte fem tusen kroner i Søgne og Greipstad Sparebank. Tre kausjonister måtte til for å bevitne vår «edruelighet» overfor banksjef Magnus K Nilsen. Vi anskaffet oss en skjenk, en divan og en komfyr. Med det følte vi oss klar til å brødfø de kommende barna, og den første kom rett nok fortere enn planlagt.

Gourmet-middag var fremmedord for oss i den tida. Ei heller en moderne bil i garasjen, et komplett hjem med alt av tilbehør, og ei hytte i tillegg til båten. Men det var en moped i stedet, en motorsykkel og en Ford Consul, den kjøpt av onkel Edvard på Leire. «Sjefsbilen», som var innrøkt med eksklusive sigarer fra Cuba. En stas-bil med sofaseter og rattgir og en drøm å kjøre og eie. Men bilsakkyndig Per Mittet sa det annerledes; du har kjøpt katta i sekken! Men teknikken var enkel og alt lot seg fikse. Den ble god nok for familien i flere år.

Det er ved ettertanke man ser forskjellen i startfasen på livet før og nå. Alt er endret med årene og velstandsutviklingen har vært formidabel. I dag disponerer man det meste, helt fra starten av. Mens ettåringene koser seg med «nettbrettet» og roes av apper som passer, surfer de de voksne videre gjennom livet i travelhet for å ivareta egne interesser. Det er blitt et samfunn med mange «mestre». Det er ikke måte på vellykkethet og overmot hos noen. Ungdommen strever fordi kravet er høyt. Karakteren seks er målet for mange, men igjen uoppnåelig for de fleste. Jeg tror sannelig de har det tøft nok dagens ungdom, med pårørende og et samfunn som forventer, som lokker med gull og sølv. Måtte yrkesfagene igjen bli løftet til status i fremtiden.

Så blir man etter hvert ung voksen, så voksen og så ung gammel, og er man heldig blir man gammel. Mange blir det og lever bra. Brått opplever man å være den eldste på festen, den eldste i barnedåpen, den eldste i konfirmasjonen eller bryllupet – der det jo alltid har vært andre tidligere som har vært eldre enn en selv. Alderen kommer så brått på. Så, ved hjelp av litt kolesterolsenkende, litt blodfortynnende, litt kirurgi og litt annet lever mange videre og man kan bli skikkelig gammel.

Underveis har man bare blitt litt overrasket, man undrer seg over at alt har gått så fort, at ungene har blitt så voksne og barnebarna så store. Det er ganske vanskelig å begripe. Å sitte på sidelinjen og heie er ikke helt det samme som å spille senter på banen. Man må erkjenne at nye generasjoner overtar, at nye ansikter fører videre der vi andre slapp taket, og til sist er man gammel nok til å forstå hvor lite man egentlig forstår. Så er det jo slik at livet bare kan forstås baklengs, men det må leves forlengs.

Del denne siden