Kirurgi og terapi

Nettbuss Linje 12 ruller sakte inn foran hovedinngangen til Sørlandet sykehus. Den blå rutebussen er stappfull av passasjerer og det er tidlig på morgenen. Noen av dem er pasienter på vei til sykehuset, andre er ansatte som har sin arbeidsplass der. Dette for å gi sin kompetanse i et kompleks som inneholder mengder av kvaliteter og krav til kunnskap på forskjellige områder og fagfelt. Sjåføren ønsker alle en god dag og åpner samtidig dørene foran og bak. Folk strømmer ut hver til sitt.

Av Håkon Repsrad sr.

Noen er kanskje på vei for blodprøvetagning, og derfra til radiologisk avdeling eller til ortopedisk poliklinikk for registrering, for så videre å bli guidet til rette venterom eller korridor, der folk sitter på rekke og rad med ansiktsuttrykk som preger usikkerhet. Kanskje i en tilstand som har endret dagene eller mulighetene de fleste tar som en selvfølgelige. Man trenger veiledning og behandling av en spesialist. Og spesialisten er der i nærheten. Kanskje holder vedkommende på å forberede møtet med akkurat deg og ditt problem. Du venter på at akkurat ditt navn skal bli etterspurt av en pleier, som smiler til deg og ønsker velkommen. Det smilet som er så trygt å møte. Eller er spesialisten kanskje fremdeles på operasjonsstua, fordi kompleksiteten i det han holder på med har gjort at det blir forsinkelse av den grunn. Og du i korridoren må finne deg i å vente, enda litt, før din tur kommer.   

Og kanskje kommer dagen da pasienthotellet har gitt deg orientering og det blir viktig å møte til beskrevet tid. Senga blir tildelt og sykesøster viser deg ei blå trøye. Et vannglass og to tre piller følger i kjølevannet og deretter er ventetiden en venn som legger seg i senga ved siden av. Korridorens lengde tillater bruk av sparkesykkel for noen ansatte i hvitt. Så mister man litt motivasjon, blir kanskje engstelig og redd, men pillene hjelper og du henter støtte i egne tanker og barnetro. Alene er du på vei til operasjon og det å miste den fulle kontrollen.

Så kommer portøren. Høflig gir han deg handa si og hilser, smiler til deg og bruker fornavnet ditt som danner nok trygghet til småprat om vær og vind, og om hvor langt det er å trille senga til posten som venter – operasjonsstua.

Spesialistene venter og teknisk utstyr er klargjort. Ei sprøyte i ryggen og du ser grønne menn og kvinner som bøyer seg over deg. Kun et ansikt som skimtes, og du er gjort følelsesløs fra livet og ned. Bevisstheten din tillater å følge med på TV-skjermene, betrakte lyd og lys og høre hva operatørene samtaler om. Du er underlagt ekspertise, lik passasjerene på bussen – underordnet sin bussjåfør.     

Pasienten på operasjonsbordet mister selvkontroll. Spesialister har overtatt og feilsøking og reparasjonsarbeid finner sted. Vanskelige avgjørelser blir håndtert via erfaring og tilført kunnskap.  Det blir et øyeblikks påminnelse om at i en organisasjon er alle medarbeidere like viktige, og i en organisasjons kompleksitet er det leders ansvar og kontinuerlig gjøre hverandre gode.

Del denne siden