Tradisjonen tro

Tradisjonen tro

Trangen har meldt seg. Atter en gang. Hver eneste høst gjentar det samme seg. Higen etter den spesielle fiskeretten. Fiskematen som ligger der skjelvende på fatet i de mange hjem. En elsket rett, men på langt nær av alle.

Av Håkon Repstad sr.

Vanligvis torsk som har vært tørket. Senere lagt i kaldt vann noen dager, før den så blir lagt i nytt vann tilsatt lut. Et par dager senere vannes så giften ut og man sitter igjen med den skjelvende fristende konsistensen som ligger på tallerkenen, klar for servering. Et festmåltid som mange gjentar flere ganger utover senhøsten mot juletider – år ut og år inn.
Festbordet er dekket med blankt bestikk og klare glass i spennende varianter. Man inviterer til sammenkomst og bespiser et uforglemmelig måltid. Skål! – og gjestene hever glassene. Med det en stilltiende tale og et ønske om god helse. Det blir flere utrop etter som kvelden forløper, for – som tilbehør til lutefisken passer den gylne akevitten. Medisinen som i sin tid hjalp mot ondter og pest. Man trodde i hvert fall det, og drikken ble etter vært kalt vårt nasjonalbrennevin, eller tillagt betegnelsen; livets vann.

Stemningen stiger og vertskapet gleder seg. Utendørs høres vinden som runder hushjørnene mens bjørkeveden knitrer i ovnen. Hvitskjorte og pen kjole danderer rammen rundt bordet, mens gjestene forsyner seg atter en gang. De reiser seg for å understreke sin takknemlighet med enda en skål, og en av gjestene ytrer hvor heldig fisken er som kan drikke når den vil.
Men det er få av gjestene som er klar over historien som ligger bak både fisk og drikke, der de sitter oppglødd av smak og promille.

Det er i hvert fall få som snakker om briggen: «Trondhjems Prøve». Fartøyet som var eid av familien Lysholm i Trondhjem, som midt under Napoleonskrigene forlot byen med kurs for India. Lasten om bord var av samme slag som den nevnte delikatessen ved festbordet, akevitten. Tønne på tønne fylt med den gylne drikken. Men det ble ingen salgssuksess – enda. For da skuta kom tilbake etter lang tids seiling var presis den samme varen om bord, som da skipet dro. Det ble en stor skuffelse for familien Lysholm. Varen hadde vært umulig å selge ifølge kapteinen.

Først senere oppdaget man forvandlingen. Etter måneder på sjøen og ved en tilfeldig prøvesmaking fra et av fatene, oppdaget man at akevitten ikke var til å kjenne igjen. Det utrolige hadde skjedd. En foredling hadde funnet sted. En elegant, velbalansert og velsmakende drikke som lignet lite på det rå brennevinet som i sin tid hadde forlatt landet. Det tok tid før Jørgen B Lysholm forstod hva som var bakgrunnen, men konstaterte at varen hadde modnet på langfart. Fra den ene siden av kloden til den andre, og så tilbake via ekvator med bølgeskvulp og temperaturforandringer. Da kom suksessen.

Og gjestene rundt bordet fortsetter å forsyne seg. Ingen sier nei-takk. Selv til den andre serveringen med skjelvende fisk på fatet, og enda litt påfyll i de tomme akevitt-glassene. Alle på festen takker. Og alle er enige om at når middagen serveres på en slik måte, kan til og med de tannløse makte å spise den.

Skål!

Del denne siden