Julegaven til meg selv

Jeg sitter i turbussen oppover stigningene mot den «hvite» byen, Mijas Pueblo. Den ligger henførende vakkert til, med utsikt over store deler av Costa del Sol. Synet av det blinkende Middelhavet topper sansene mine, og temperaturen er høy. Malaga, fødebyen til Picasso, ligger ikke langt unna.   

Av Håkon Repstad sr.

Middelhavskosten har gjort meg godt disse feriedagene i Spania. Dertil inngår rikelig med spanske viner og mengder av gode salater og oliven. Det har slik sett vært noen dager i luksus.  Reisebudsjettet har i realiteten gradvis blitt oppspist og sorte tall har utviklet seg til å bli røde. En uggen følelse. Men denne siste dagen, til denne «hvite» vake byen med sin berømte firkantede tyrefekter-arena og med mengder av butikker, gjør fristelsen til å finne praktiske bortforklaringer akseptable. Og jeg gjør det. Jeg er på langtur, og denne siste dagen skal ikke «sparegrisen» få lov å ødelegge. Viten om at; etter den søte kløe kommer den sure svie, kan jeg velge bort med egendefinerte forklaringer og dertil tilhørende note i regnskapsoversikten. Et hendig og nødvendig «verktøy» i tankeprosessen og i regnskapet om nødvendig.   

Bussen stanser. Den parkeres tett inntil andre busser på den store parkeringsplassen. En liten by i det skrånende landskapet med forretninger på rekke og rad i trange travle gater – besøkt av tusenvis av turister hver eneste dag. Butikker som blant annet selger mine favoritt-varer, som sko, skinn og andre lærprodukter. Altså har jeg tanke for et mulig ukjent begjær etter deler av mitt allerede overbelastede turist-budsjett.  

Alle vandrer vi rundt i hver vår retning – på leting etter noe. Alle vet vi at kuppet må finne sted snarlig og innen en time. Jeg er i handlemodus og kjenner på at tiden blir knapp. Reisefølget skal nemlig til en siste avtalt fellesbespisning i byens etterspurte gourmet-restaurant.

Motstrebende passerer jeg den første butikken. Der selges sko og vesker. Den neste er fylt med suvenirer, og spanske flagg ruver inngangen sammen med en populær tyrefektermodell. Bak glassruten vises tyren med fremovervendte lange horn. Jeg tenker rituelle handlinger, og jeg får frysninger nedover ryggen tross varmen som omgir meg. Deretter havner jeg med hevet hode inn i neste skinnbutikk, fylt med jakker og hatter. Alt velplassert og delikat innredet og i store mengder på lange velegnede stativ. Det lukter skinn og det synes ekte. En butikk uten innhold av fake-varer. Jeg er overbevist.

Så ser jeg spanjolen i andre enden av lokalet komme meg i møte med et perlehvitt og selvsikkert smil. Jeg vet nå at jeg må ta meg sammen for å styre besøket, slik jeg vil. Jeg aksepterer ikke noen overtalelse. Jeg vil være den som styrer en eventuell utvikling i besøket. Ingen skal få pakke på meg noe jeg ikke ønsker.

–Just looking – looking – looking. Jeg uttrykker meg slik. Høflig møter spanjolen meg med handa si og vi håndhilser. Samtidig ser jeg gullringene og gullarmbåndet hans. Enda en gang: -Just looking, looking, perhaps shooping, får jeg tilføyd på passe dårlig engelsk.

Så. Med tilgjort respekt for hverandre opplever jeg brått å bli «innrammet» i en samtale om et klesplagg som selvsagt er nødvendig for en nordmann som bor i kalde strøk. Han mener at jeg er den rette person for lærjakka han holder opp foran meg. I samtalens løp skaper spanjolen et enormt behov hos meg, for at jeg skal være vernet mot vær og vind og kulde og samtidig fremstå som velkledd. Den absolutte rette modellen for meg i sortimentet. Passe bred, passe sid, passe moderne og av ypperste kvalitet. Og til hvilken pris? Mye vare for kun 670 euro – som han sier det. I sidesynet ser jeg kona mi som også nikker og smiler. Jeg ser bekreftelsene hennes om at det hun ser er greit nok. Men så. I mitt indre roper jeg på forstanden og evnen til å si nei til meg selv, samtidig som handlelysten presser på fornuften. Jeg ser igjen for meg de røde tallene i budsjettet, men blander samtidig inn tanker om en mulig julegave – til meg selv? Men så bestemmer jeg meg for å overta styringen. -Jeg har ikke råd, sier jeg til spanjolen og viser tegn til å forlate butikken. Det er da han skjønner at jeg brått har fått overtaket. At det er meg og mitt budsjett som styrer og bestemmer, og ikke han. - Hva kan du gi? Han spør meg enda en gang. Igjen blir jeg tvunget til å vurdere behovet og føler meg ukomfortabel og flau på egne vegne. Et aller siste pruteforslag – tenker jeg, og det ramler ut av meg: 250 euro. Spanjolen ser uberørt på meg, fremdeles smilende, høflig og vennlig. Han strekker handa si mot mi og vi håndhilser enda en gang. - Its yours`, svarer han. Møtet med en veltalen overtalenhet er med det over. Jeg kan reise hjem til Søgne, og det med ei ny lærjakke og en *note til regnskapet.

*Julegave til meg selv.  

Del denne siden