Trøst for liten stor og størst

Av og til var det helt nødvendig, og det hastet. Kaste dyna til side, sprette opp av senga og så ned på gulvet på alle fire og lete febrilsk etter potta. Var jeg heldig var den lett å finne … og … jeg … strålende fornøyd. Ei tung bør å kvitte seg med før jeg igjen kunne krabbe tilbake og sove videre. Mor må ha tatt seg av restene, for potta gikk aldri full. I min glemmebok er det nok henne som har passet på, ordnet opp, selv gjorde jeg det aldri.

Først var det tøybleiene mine hun handterte. Grovsortert i utedassen og siden vasket og skyllet i Repstad-elva, like ved, og ståltråden mellom hus og uthus ble beste tørkested.

Mor må ha vært min nærmeste beste.   

Av Håkon Repstad sr.

Om oppveksten hadde vært i dag, hadde utedoen vært innedo og gjødselkjelleren rørledninger i retning renseanlegget, og koplet til dette. Og det er her bakteriene kaster seg over grøten i kloakken og bryter alt det fæle ned. Å være venner med disse små er viktig, for når renseprosessen er over og kloakken igjen skinnende, ja, så er sjøen der, like ved, og vannet tilbake der det kom fra.

På nytt starter prosessen. Kloden varm og fordampningen skaper skydekket som etter hvert slipper vannet ned over oss, og noe av det finner igjen veien tilbake til vannkrana og toalettet hjemme. Til vask, til drikke i livet vi deler. I luksus, og Guds skaperverk til felles beste.   

Så til våre etterkommere, og de etter der igjen. Nytenkning, utvikling og endring. Nå er det innedoen som gjelder, om man tør da? Opp av senga, sprinte inn på toalettet, opp med lokket og la det stå til, men ikke like lett for de minste. Angst for høyde og spylelyd. Derfor blir nymotens bleier fortsatt å foretrekke, enn så lenge er det de som frister mest. Behagelig på kroppen, lette å bruke og like lett å kaste i den grå dunken.

Fortsatt er all begynnelse vanskelig, men bleietørr alder presser på. De uunngåelige forventningene, fra alle. Om å tørre å sitte alene på doen, men … vil ikke. Samtidig håper barnehagens ansatte på snarlig utvikling og fremgang, vinne over frykten, men man vet at alt må ta sin tid. Det er vanskelig for minsten.  

Men redningen er nær. Det er jul. Gaver og gleder, dyrtid og tilbud. I utstillingsvinduet hos «babybanden outlet» selges varene til halv pris. Og sannelig er siste mote barne-toalett utstilt. Med spylelyd, med musikk og det forstås at det blir luksus å gå på do, selv for de minste. Passe sittehøyde, en glede å sitte på, og det funker etter hvert. For pappaen ved siden av også. Stor som liten, side by side. Og så.

– Å ja ... pappa! Jeg får ... det … til!

Og alle gleder seg. Bleiene erstattes med ingenting og enda en bekreftelse på at all begynnelse er vanskelig, selv også for en av mine kjæreste minste.

Vennlig hilsen 

Håkon Repstad sr.