Takk til livet

Berntine Ruud Hellesnes er tidligere norsk forfatter, lærer, journalist og redaktør. Hun engasjerte seg i Noregs Ungdomslag og satt i styret i flere perioder. Hun var forfatter av flere bøker, og etter andre verdenskrig ledet hun utgivelsen av tobindsverket, «Finnmark i flammer».

I den sammenheng er det Søgne-mannen Jan Eriksen og hans familie blir beskrevet fra sitt liv under andre verdenskrig. Tyske styrker brenner store deler av Finnmark og Nord-Troms i 1944. Dette som en del av en tvangsevakuering for å hindre sovjetiske styrker i å kunne nyttiggjøre seg området. Rundt sytti tusen mennesker ble tvunget på flukt. Mange søkte tilflukt i huler og gammer, som var jordhytter med reisverk i tre, tildekket med jord.   

Mange Søgne-folk vil kjenne igjen denne pliktoppfyllende mannen, som her er avbildet. Han er opprinnelig fra Finnmark, nærmere bestemt fra Veidnes. Et tettsted ved Laksefjorden, med omkring 30 innbyggere og 25 mil til kommunesenteret. Ikke så rart mannen flyttet sørover som ung voksen. Gartneren, sjømannen, teknikeren, bakeren, alt-mulig-mannen, med humor og en smittende latter. Han fant kjærligheten i Søgne, og med det barn, barnebarn og oldebarn. Mannen er godt voksen nå, men holder seg fabelaktig godt. Trimturer og mosjon er selvpålagte injeksjoner hos åttifemåringen, med kropp og sjel liknende en veltrent sekstiåring, om man overdriver litt. I hvert fall takker han sin skaper for god helse og er bevisst på at et liv uten en allmektig styrer, er et liv med manglende innhold.

Vi sitter sammen rundt kaffebordet. Fortellingen hans engasjerer og historien er dramatisk. Jeg lytter og noterer. Det er flukten fra tyskerne og den brente jords taktikk jeg er tidsvitne til. Han viser meg teksten Berntine Ruud Hellesnes har skrevet i boken, «Finnmark i flammer». Jan Eriksens start i livet ble dramatisk. Et levende liv nær havet, men også nær flammehavet.  

Hjemmet til Jan ble brent, men familien klarte å rømme tidsnok. De slo seg ned lenger oppe i fjellet, i ei gamme. Det aller nødvendigste fikk de med, og med det gikk familien klar tyskernes herjinger. De tok til å bli trygge for at det skulle gå godt, inntil den endelige frigjøringen de mente snart måtte komme. Det nærmet seg julen 1944.

Det er lørdagskveld. Barna er stelt og i seng. Far til Jan hadde tidligere på dagen dratt til Ifjord sammen med en nabo. Ryktene gikk om at det lå brødmat igjen etter tyskerne. En lang tur, så det meste av dagen og neste natt ville gå med.

Det er utpå natten at mor og Anders, Jans eldste bror, våkner og hører stemmer utenfor gammen. Begge går til utgangsdøren for å stenge. Hissige stemmer utenfor gir inntrykk av at de vil inn. Høyrøstet og aggressive. Det presses mot døren, og til slutt må mor og Anders gi etter. Utenfor står tre menn. Familien Eriksen er funnet og beordres til evakuering. Mor er gravid i fjerde måned, og med alle barna ser hun på det som en umulighet. Det blir for mye å ta ansvar for alene. Hun ber om å få slippe, men til gjengjeld gjøre familien klar til neste morgen. Da kan hun få hjelp av en nabo og bli hentet ned med slede. Forslaget ble akseptert og tyskeren og de to norske hjelperne, naboer fra Veidnes, imøtekom mors ønske.

De fem andre i gammen sov mens besøket stod på. Anders sovnet også igjen, mens mor tok til å planlegge hva de måtte gjøre. Hun var livredd for å bli evakuert, og bestemte seg så for å flykte med alle barna enda lenger opp i fjellet, til ei mindre gamme hun kjente. Der gikk det til nød an å klare seg, så lenge det var mat og klær. Og det hastet. Etter litt er hun klar og det bærer av sted. Først transportere opp det nødvendigste, for så å komme tilbake for å hente barna. Ut i mørket til nytt skjulested.

- Herre Gud, vær med oss i natt, ba hun.

Usikker og redd. Kanskje ville de komme til å lete også i den øvre gammen?

- Herre Gud, vær med oss i natt, gjentok hun enda en gang.

Utpå natten våkner Anders. Han hadde sovnet tungt og hadde ikke fått med seg at mor hadde reist. Sengen sto tom. Han er redd og tenker på om tyskerne kan ha kommet tilbake og tatt mor med? Eller kunne det hende hun hadde tatt i vei med utstyr og klær alene til den øvre gammen, for så å vende tilbake for å hente barna. Han husker at mor hadde snakket om det som siste utvei. Tiden var knapp og sledetransporten ville snart komme. Hva skulle han gjøre?

Han bestemmer seg. Våkner søsknene, kler på minstemann og drar av gårde med alle. Han visste det ville bli strevsomt med de små, men det var på den måten han kunne hjelpe mor. De måtte være så stille de kunne. Ut i mørket, seks barn på flukt uten å etterlate spor. Den minste på ryggen, og turen går ned mot den isbelagte elva og derfra oppover et stykke. Toåringen er tung. Fireåringen med korte skritt klarer det, og de når frem omsider. Gamma ligger der og alle går inn, men det er ingen tegn etter mamma. Gråten presser på, angsten vanskelig å bære, men alle lover storebror å være så stille de kan. Anders tar turen i nærområdet for å lete etter mammas mulige spor, men uten hell. Mor er borte og far har ikke kommet tilbake. Kan tyskerne ha tatt dem?    

Det er kaldt, sulten er vond og Anders slukker tørsten til søsknene med smeltet snø. Minstebror sovner i fanget hans og etter hvert alle i en klynge, den eneste varmen å hente, hverandres. Natta blir kritisk, kulden er i ferd med å ta livet av dem. Det kan gå mot dødens søvn.

Denne natten er far på hjemvei. Han finner barna sine tidsnok, de lever, men stivfrosne og svake. Mest sannsynlig hadde de sovnet seg inn i døden, om han ikke hadde funnet dem nå. Ved tilbakekomsten fra Ifjord hadde han først dratt til storgammen, men den var forlatt. Han så barnetråkk i snøen, spor ned mot elva, og tenkte at familien hadde dratt mot fjellgammen. At de hadde flyktet enda gang, men lenger opp for å være sikre. Så dro han etter.  Først trodde han at de ikke var der. Alt var så stille, men døra stod vidåpen. Inne på gulvet finner han dem, krøllet sammen i en haug. I en stor bylt sover de sammen, … men kona mangler. De tre største våkner straks. De minste sover tungt, stive av frost, men han får liv i dem alle. Først skrik, redsel, og så trøst. Men mammaen mangler, hvor er hun? Gravid og ikke i stand for store påkjenninger.

Pappa bestemmer seg for å ta med alle tilbake til storgammen. Der er det mat å få, og der kan de hente mer hjelp til å lete. De tre minste bæres på ryggen i stitråkket etter far, mens de tre andre makter turen alene. Med trøst om mat og varme og om å finne mor, holder de motet oppe. De skal nok finne henne, hvor enn hun kan være? Et eller annet sted i fjellet, eller har tyskerne tatt henne? Tvilen er vond.

På hjemvei fra Ifjord hadde far gått like til storgammen, men den var tom og et rot uten like, mest som etter en ransaking. Det som var berget ved første rømning fra hjemmet, var sengeklær og bruksting. Noe av det var nå vekk og sengene til barna tomme. Da hadde han bestemt seg for å søke i  fjellgammen, i tilfelle de kunne ha gått dit?

På ettermiddagen er det at nabo Johannes Nicolaisen finner mor, hjelpeløs, i en bylt med klær omkring seg, syk og forkommen. Hun hadde tatt av fra stien mot fjellgammen for å være best mulig sikret i tilfelle losene og tyskerne skulle komme å lete. Den voldsomme anstrengelsen og nervepåkjenningen hadde tatt kreftene og hun ble lammende syk, underveis. Hun kunne ikke bevege seg. Hvor lenge hun hadde ligget slik bevisstløs, visste hun ikke. I en slik elendig forfatning var det at Nicolaisen fant henne, og med store anstrengelser transportert henne hjem til storgammen. Etter noen dagers hvile og stell, kom hun seg.

Så i juni 1945 kommer ei jente til verden. Et målløst og sykt barn som døde etter bare tre uker. Mor til Jan Eriksen visste godt hva grunnen kunne være, og Jan har med tiden forstått. Et nytt liv, ei lillesøster, ei jente han aldri skulle få lov til å bli kjent med og vokse opp sammen med.

Vennlig hilsen

Håkon Repstad Sr.