Et glimt av tida
Jeg fyller åtti. Aldri før har jeg tenkt så mye på livet som nå. Starten, fortsettelsen og slutten. I regionavisens «Nært», vises jevnlig bilder av barn som fyller år. Kanskje en treåring, ei glad jente eller en gutt i starten av livet, hvor mor, far eller bestemor og bestefar hilser stolt og gratulerer. De gleder seg til selskapet.
Andakten er å lese på samme side. I utgaven jeg blar i skriver forfatteren om «Den stille uka», mens «Dagen i dag» gir et historisk oversiktsbilde over hendelser og årstall, fødsler og dødsfall, av kjente og ukjente betydeligheter. Et bilde av avis-utgavens forside for femti år siden er også med. Navnedag for Per og Pål markeres, en dag i livet jeg selv ikke har hatt for vane å feire.
Den såreste siden i avisen er siden før «Nært», der fem mennesker minnes i dødsannonser.
Som liten husker jeg mor og far ofte snakket om disse annonsene når de bladde i den ferske utgaven.
Det var denne siden de las først. De kjente kanskje en som hadde gått bort og var den gang like langt i livet som jeg i dag.
Langfredag i påsken tok jeg turen til kirkegården og gravstedene jeg har ansvar for. Utførte litt servicearbeid rundt stenene og bidro med livets vann til blomstene. Jeg ryddet og grov litt slik at blomstene fikk rette kontrasten i forhold til sort muld. Mor, far, et par onkler og en tante. Denne dagen i sollys, hvor tekst og dato skinner fra gravstøttene, i gull, sølv eller hvitt. Mange av dem kjente jeg svært godt. En aldri så liten stilltiende prat og ekstra pleie til skolekameraten min. Meningsfulle øyeblikk å vende tankene tilbake på. Tenke - forsøke å huske.
Inne i meg kjennes det allikevel rett og naturlig å tenke fremover. Nokså frisk og førlig. Hvorfor skulle ikke jeg også få ti-femten år til i livet slik som de eldste på gravstøttene dokumenteres. Det gir håp om å få enda noe glimt av tiden. Bildet av 90-åringen på nevnte avisside, hvor familien hilser og gratulerer, gjør godt.
Hva med de yngste – hva slags verden går de i møte? Bekymringene er mange, som det også var for mor og far. Forventningene står i kø og kravene er høye. Og når de unge ikke alltid skinner sterkest, bør de vite én ting; det er rom for å bare være.
Vennlig hilsen
Håkon Repstad Sr.