Nyttårsbarn i krisetid

Ni måneder har gått og kona mi skal kanskje føde nyttårsbarnet. Det om det er samsvar mellom termin og kalender. Det nærmer seg utgangen av året 1973 og magen hennes bekrefter at nedkomsten er nært forestående.

Av Håkon Repstad sr.

Ukene i forkant har gått sin gang. Vi andre i familien har opplevd hjemmeoppgavene tiltakende. Vi er blitt tildelt større- og mer ansvar enn hva vi ellers er vant med, og den gravide har meldt seg selv delvis arbeidsdyktig.  

Samstundes er det energikrise i Norge, ja, på hele kloden. Oljemangelen tvinger bilistene til å planlegge nøyere, bensinstasjonene er stengt i helgene, fra fredag Kl. 19.00 til mandag morgen Kl. 05.00. Så etter hvert strammer regjeringen grepet enda mer og innfører totalforbud mot å kjøre bil, lørdag som søndag. Veinettet er med andre ord blitt til gågater og mange fortviler.   

Siden den gang har andre kriser rammet og den globale velstanden tvunget i senk. Vi har alle sett hvor fort det er å bli satt ut av spill, og «selvfølgelighetene» ramler sammen. Selv «Kongene på haugen» mister sin pondus og blir til et minne fra fortiden.  

Nyttårsaften 1973. Familien er samlet med visshet om at noe kan komme til å skje, men ingenting skjedde. Nyttårsbarnet glimret med sitt fravær. Ufortrødent gikk vi inn i det nye året, med nyttårsrenn i hoppbakken og nyttårskonsert i sort-hvitt på TV-skjermen. Og enda to-tre dager måtte til før naturens krefter ble omsatt til naturens under.

Bilen vår, en Ford Taunus 17M, hadde hele tiden stått klar i garasjen, med fronten ut, og dispensasjonen liggende på dashbordet, tillatelsen til å kjøre i barsel mellom hjemsted og fødeklinikk, adresse St. Josef sykehus Kristiansand.  

Den mannlige representanten i «fødselsfølget» ble naturlig sjåfør, og like naturlig bli kommandert og plassert i siderommet til fødestua, for derfra å bli veiledet av en myndig jordmor, uten empati for min naturlige interesse for det naturlige.

Så! Med et hyl og et skrik hører jeg at barnet må ha passert «flaskehalsen». Det har kommet til verden, sprell levende. Samtidig er det også da jeg blir anmodet om å komme til fødestua for å hilse på gutten, og den lykkelige men slitne moren. Sammen kunne vi dermed ønske den nyfødte velkommen – selv til en verden i oljekrise.

Etter fem dager fikk stor og liten lov til å reise hjem, den ene til vugga og vi to foreldre vel vitende om at ingenting i livet er en selvfølge, men et Guds under.

I ekstraordinært statsråd like etter, strammet regjeringen grepet ytterligere, og innførte bensinrasjonering med stipulert varighet frem mot våren. Samtidig lå det store oljetankere på revet, fulle av olje, «gravide» og ventende på at oljeprisen skulle bli akseptabel. En trang fødsel, og først etter en tid vendte normalen igjen tilbake.

Del denne siden