Jakten på kjærligheten

Når jeg ikke var på vei til jobb hos Brødrene Repstads Karosserifabrikk på Lunde, kunne turen gå til Tangvall, til idrettsplassen med den grønne fristende gressmatta og løpebane av grus. Her kunne persen på sekstimeteren forbedres, og noen ganger ble håndballkampene mellom Nygård- og Lunde skole avviklet med høyt publikumstall. Like ved, inn under heia, lå den vakre, ærverdige og staselige bygningen tilhørende Agder Folkehøgskole. Bygget hadde utallige vinduer og spennende rom, mens høye grantrær skjermet det og idrettsplassen mot den tøffe vinden fra vest. Det var en drøm å være sekstenårig Søgne-gutt. I full jobb og med stor interesse for aktivitetene på idrettsplassen, mens den virkelige spenningen var livet innenfor skolens fire vegger. Til den kom det nemlig nye jenter hvert eneste år - fra øst og vest, syd og nord, og de var smellvakre.

Av Håkon Repstad sr.

Et kort stykke unna lå Søgne landbruksskole. Der bodde de såkalte «kaninene». Der var gutter i flertall og konkurrenter til oss andre fra bygda. «Kaninene» bodde på landbruksskolens internat og dermed ble skolene en plattform for hverandre. Det sosiale samværet kunne dekkes på tvers av studieprogrammet, og romansen tillot å praktiseres all over i lokalmiljøet.

Så var det oss andre, ekte Søgne-gutter, som trengte like mye damer som «kaninene». Fra arbeidsplassen min på Lunde hadde jeg utsikt til posthuset, og der arbeidet tante Agnes. Via henne var det jeg etter hvert skulle lykkes, for siden å mislykkes.

Da et venninnepar fra høgskolen kom for å poste brevene sine, så jeg mitt snitt til å ta turen over til tante, og det var slik jeg kom i kontakt med ei av jentene. Vi to inngikk en hjertebankende avtale om å møtes på baksiden av folkehøgskolens bygning en sen kveld. Jeg skulle liste meg inn til bygningen, så skulle hun stå i vinduet.  

Jeg fornemmet mulighetene. Hun var så vakker i mine øyne og østlandsdialekten beruset. Jeg var tross alt bare seksten år, bondegutt fra Repstad og egentlig ukysset. Å bry seg om forbud når man brenner av lyst til noe mer, da er det at man ignorerer mulige konsekvenser. De høyreiste grantrærne langs med idrettsplassen ga vern mot innsyn. Skulle jeg lykkes med taktikken måtte jeg usett og kontrollert liste meg fra trestamme til trestamme, helt frem. Tross alt var det nærmere førti vinduer i fronten på skolen og lite skulle til om en eller annen med ansvar skulle oppdage en sekstenåring på vei mot den ulovlige bygningen. Å bli avslørt som inntrenger på internatskolens område kunne gi merknader på rullebladet.   

Jeg nærmer meg. Det går fint. Jeg er overbevist om at jeg har kontroll. Bare noen meter til og jeg runder hjørnet, og er bak skolen som avtalt. Jeg fornemmer den vakre jenta fra Horten. Pulsen slår, tankene raser gjennom hodet mitt og kanskje får jeg kjæreste og etter hvert mitt første ordentlige kyss. Men først må jeg klare en siste hindring, ei kort åpen slette. Og der oppe i vinduet i andre etasje er det jeg ser henne. Hun smiler, vinker og holder pekefingeren foran munnen for å gi tilkjenne at vi må snakke lavt. For heller ikke hun må oppdages. Jeg kjenner på følelser jeg ikke kan beskrive. Lykken brer seg over oss begge der på baksiden av bygningen, inneklemt mellom heia og idrettsplassen.

 I lykkerusen kjenner jeg plutselig krefter som løfter meg opp fra bakken. Sterke hender har tatt fatt i jakkeslaget, og holder meg. Så slippes taket og jeg står på bakken igjen, livredd. Angsten har utløst spontan tømming av mageinnhold som normalt skulle gått i do. Som en fant jages jeg bort fra stedet, fortere enn svint.

-Kom deg vekk herfra!

Det er stemmen til rektor, Gunnar Lande.    

Del denne siden