Voksen-verst når motet svikter

Biologien, oppveksten og tilfeldigheten. Ja, det er vel dette som har formet mitt sinn og skinn og alt i meg selv. En modell av forma, en variant blant milliarder av andre. Hver og en med styrke og svakhet. Livet former oss. Vennlighet, ros, smil, hengivenhet og kjærlighet er momenter som bygger. Hatefulle ytringer og mishag river ned. Folk i posisjoner har et særlig ansvar.

Av Håkon Repstad sr.

Med det minnes jeg en av lærerne mine som skulle ha oss elever til å lese høyt for klassen. Eleven med dysleksi kom aldri godt fra det i de skoletimene. Pedagogen eller kunnskapen sviktet. Det er også med gru jeg tenker på TV-programmet om to vakre tvillingsøstre som fikk livet sitt ødelagt, fordi en eller annen foresatt ikke var i stand til å ta ansvar.       

Det må være nulltoleranse for mobbing. Foreldre, lærere, politikere, onkler og tanter må vise ansvar og være forbilder. På nettet, i kommentarfeltene, i hverdagen og ellers i samfunnet.

Og hvordan står det så til på alle arbeidsplassene? Vi voksne fremstår ofte som de verste mobberne, og det snakkes det lite om. Ansatte som sliter hver eneste dag, som ikke selv makter å si ifra. Og da starter vanskelighetene. En går i forsvarsposisjon, er i helspenning og er utrygg på hva dagen vil bringe. Og resultatet melder seg over tid. Senskader på kropp og sjel, uføretrygd, eller i verste fall å gi opp livet. Mobbingen gir utenkelige konsekvenser. Så lukker en selv øynene når en ser kolleger mobbe andre kolleger, og ler gjerne litt i tillegg, for selv å slippe unna i neste omgang? Motet svikter. Nei, la oss være på vakt og påvirke. Konfrontere mobberen. Det være seg også i pressen eller i andre fora.

Del denne siden