Flybytte i New York

Fra kabinen er utsikten eventyrlig. Det lille innenriksflyet er på vei fra New York til Baltimore. Det er tretti år siden. Blinkende lyskilder danner fantasibilder. Trafikktettheten langs Interstate Highways, langt under oss, synes i mørket som elveleiermed rennende lys. Skyskrapere med sitt mønster av arkitektoniske åpninger er iøynefallende.

 Av Håkon Repstad

Twin Towers fremkommer som vaiende og vinkende mot meg, i min aller første flytur over storbyområdet, New York. Vi er to om bord og flymaskinen synes på nattehimmelen. På radarskjermen er vi sammen med et utall andre fly, i det samme luftrommet, i tildelt korridor, høyde og kurs. I fugleperspektiv, i luftfartens hjemland, er jeg overlatt til flyets pilot og etablerte styringssystemer.    

 Tidligere samme dag hadde jeg reist fra Gardermoen, med den gang verdens største passasjerfly. Sammen med andre reisende dro jeg på tur over Atlanterhavet, destinasjon John F. Kennedy Internasjonale Airport, med en blanding av spenning, forventning og usikkerhet – en gylden anledning. Flybytte i verdensmetropolen kunne bli en utfordring, en anstrengende tanke. Jeg visste sønnen min ville møte meg, og sammen skulle vi dra videre.

 De syv timene med jumbojeten gikk fort. I fotsid frakk, hvit skjorte, nytt skinnslips og stresskoffert, entret jeg amerikansk jord i mafiastil. Med selvpålagt særpreg som verdensvant, men ydmyk via pass- og visa kontrollen. Det var åtte måneder siden sist vi hadde sett hverandre. I folkemengden, en kontrollert gjensynsglede, og sammen dro vi videre i bestilt limousin, en overraskelse på ni meter med TV og bar. Året før hadde nittenåringen reist hjemmefra. Opptaksprøvene til flyskolen var bestått, og så hadde han reist. Med limousinen kjørte vi sammen via Manhattan og Bronx til Teterboro Airport, utgangspunktet for neste flytur. En ny time i luften og vi burde være fremme i Baltimore.

 Sakte ruller den lange limousinen inn på flyplassen, nær flyets oppstillingsområde. Dørene åpnes, og det gir meg en følelse av å fremstå som en berømt størrelse. Det preger meg fortsatt ved ombordstigning i den ventende flymaskinen. Som VIP-passasjer blir jeg av piloten hilst velkommen og anvist plass. Jeg føler på overgangen fra den digre interkontinentale jumbojeten og til dette innenriksflyet. Størrelse og fasong gjør alt mer oversiktlig, og jeg kan fra setet mitt betrakte arbeidet i cockpit, og delta visuelt i pilotens forberedelser før takeoff. Jeg kan betrakte bildet av brytere og målere.  

 Motoren startes, ruses en tanke. Piloten kommuniserer med tårnet via headset og mikrofon. I flykroppen fremkommer små bevegelser, ristninger. Fremdriften fra propellen påvirker, mens bremsesystemene holder flyet i ro enda en tid. Piloten venter på klarering. Så kommer beskjeden fra tårnet: ”Go!”

Flymaskinen siger sakte fremover mot enden av anvist rullebane, og med flyets nese vendt mot syd økes motorturtallet maksimalt, samtidig slippes bremsene og nye G-krefter utløses. Langt fremme kan jeg fra setet mitt ane hvor flyet vil ha hastighet høy nok til rotasjon, og med det opp i luften, først retning Jersey City og så mot Baltimore og Maryland. Etter hvert kan jeg lytte til kapteinens trygge stemme, høre han orientere om marsjhøyde og at sikkerhetsbeltene kan løsnes. Det ønskes en fortsatt god tur på vei mot målet.  

 Under oss, alle steder, synes metropolen, og en kjenner hvor liten man er i det store bildet. Det er da jeg som eneste passasjer og far til piloten, som har liten erfaring, tidvis underveis føler på usikkerhet og frykt i den lille Cessna 172-maskinen, med plass til kun fire. Desto mer kjennes det godt når vi lander trygt nattestid på Martin State Airport, etter vår første flytur sammen.        

Del denne siden