Det brenner i Heia

Fredag den trettende er nært forestående. En dag og en dato med respekt - hvis overtro og myte tilhører denne spesielle dagen. Og fredag er dagen før lørdag og lørdagen er viktigst for oss unge som er blitt store nok til å kjenne på spenning og søken etter det ukjente.

Av Håkon Repstad sr.

Kompisen min, Jens Gunnar, bor i Heia. Gården ligger høyt over Repstad-tunet, og dit opp er det bratt og langt. Han er yngre enn meg, men vi gjør ting sammen, og våre fedre, Isak og Sverre, er bondevenner og slik sett naboer. Begge tar de til pipa når blodet trenger påfyll av nikotin, og de kan kose seg med gode samtaler rundt kjøkkenbordet. Da kan et teppe av røyk omfavne oss alle i rommet, og kaffen, skråtobakken og piperøken blir til voksen-fristelser vi unge har i vente. Alle puster vi inn en blanding kvelstoff, og rundt munnvikene til Sverre synes rester av snus og skimtvis slitte gulfargede tenner. Det er kjennskap og vennskap som utløser naturlige uanmeldte besøk. Ingen av de to tilhører generasjonen av i dag. 

Årene 1944 - 1955

Isak overtar familiegården Heia i 1944 og huset mangler innlagt strøm. Oppveksten sammen med ti søsken, mor og far, har således ingen luksus å vise til, men Isak søker Vest-Agder Elektrisitetsverk om innlegging av elektrisk kraft, og likeså innvilger Søgne Herredstyre at utgiftene til grunnavståelse - arealet der linjetraseen skal ligge i retning opp mot gården, skal bli dekket. Kraftlinjene blir senere strukket over Repstadvannet og opp, til en lysere fremtid og enklere hverdag for beboerne i Heia. Samme året behandler samme herredstyre søknad om statstilskudd for innlegg av vann i huset. Søknaden anbefales og Isak får med det på plass det mest grunnleggende for en fremtid for seg og etter hvert familiens fire barn.

Isaks kjæreste og senere kone, Signe, er født i USA og oppvokst i Stavanger. De satser fremtiden i Heia, langt fra naboer på Repstad i øst, og like langt fra naboene i vest, Dahl. Hestevei i begge retninger, men med kjærlighet og livsmot som drivkraft. Og kleivene opp som er bratte og lange, blir vinterstid arena for rattkjelke, eller for de som eier eget tre-trau å renne i. Et gnistrende snøføre, og det går fort unna i de bratteste hengene. Herredstyret mener på denne tiden at ny vei bør erstatte hesteveien, noe som vil være til stor gagn for familien, så i 1954 anskaffes materialer til ny bro over Repstad-elva, noe som også blir starten på arbeidet med ny vei helt frem til gården – men arbeidet tar tid.  

Og så. Enda et nytt år har gått. Vinteren over og våren har igjen kommet tilbake. Det er mai måned og året 1955. Dagen er onsdag den ellevte. Signe og dattera Reidun på seks år er på tunet utenfor huset. I den anledning oppdager de det uhyggelige – det lukter røyk og de ser gnistdannelse på hustaket omkring pipa. Signe tenker umiddelbart på vedovnen som det brenner i på loftet. Dramatikken er voldsom. Isak er på jordet og arbeider, men hører Signes fortvilte rop om hjelp. Reidun kommanderes av Signe til å løpe ned til Repstad og varsle om at huset har tatt fyr. Hun tar bena fatt, og løper alt hun kan. Det går fort for den lille jenta som enda ikke har begynt på skolen, men hun kan veien ut og inn og løper det hun makter. Utforbakkene går unna og bena slår som trommestikker mot grusen. Foreldrene befinner seg midt i en mulig katastrofe, og det eneste som nå kan redde situasjonen er jenta deres på vei mot Repstad, for om mulig å få hjelp til å slukke. Det er midt på dagen. Signe og Isak gjør det de kan for å begrense ilden - de tømmer pøs på pøs fylt med vann og forsøker å holde brannen i sjakk. Samtidig stormer Reidun andpusten inn på gården Vollan, til Ingrid. Hun forteller andpustent om den voldsomme dramatikken hjemme i Heia. Naboene i Repstad-tunet varsles, Søgne Brannvesen likeså. Det blir hals over hodet for mange. Folk slipper det de holder på med og tar benene fatt med pøser og spann. Etter en liten halvtime er de første fremme ved brannen, og like inn i slukningsarbeidet med å overlevere hverandre i kjede, pøs på pøs fylt med vann, for til sist å tømme innholdet mot flammene. Brannbilen er på vei, men gir opp den ufremkommelige veien. Det er folket som er kommet frem, som på en mirakuløs måte klarer å stagge flammene og slukke brannen før totalødeleggelse. Brannen blir begrenset til taket og rommet i andre etasje. Reidun til heder og ære. I avisen fredag den trettende, fortelles det om bragden til denne lille førskolejenta i Heia.  

Søgne kommunes branntekniske utstyr, samt veien til Heia gården, gjorde at slukningsarbeidet måtte utføres av menneskehånd. Siden ble det bilvei frem til gården. Likeledes gikk Søgne kommune til innkjøp av ny brannbil, satt i drift to år etter brannen i Heia.     

Årene har gått og den gangs nye brannbil er nå blitt sekstifire år og veteran. Foreningen Søgnerutas Venner tar i dag hånd om kjøretøyet, og er i full sving med oppussing og oppgradering. Medlemmer møtes til hobbykveld en ettermiddag i måneden og står bak det verdifulle arbeidet på den historiske brannbilen. De har garasje- og verkstedplass i kommunens tekniske anlegg på Tangvall, og takket være venneforeningen vil bilen en dag igjen fremstå slik den ble vist frem for Søgne-folk i 1957. Denne bilen er altså arvtakeren til brannbilen som ikke kom frem til Signe og Isak når det gjaldt som mest. Siden har også veien opp dit fått to store oppgraderinger og gårdsdriften like ens ivaretatt på høyden over Repstadvannet. En heiegård med mangfold og med naboskap til et like mangfoldig Repstad-tun.    

Del denne siden