Mor forteller om sin jul som liten

Far hogde juletreet i god tid før julekvelden og kornbannet fikk sin plass på tunet. Det samlet småfuglene og de deltok i festen, med kvitter i takknemlighet og næring til kroen og kråsen. Moder jord fremstod i sin drakt, hvit, ren og pyntet til fest. Barnesinnets inntrykk ble senere minner. Juleforberedelsene 1920 blir helt usammenlignbare med i dag.

Av: Ingrid Repstad Byholt

Lenge før julaften ble grisen min slakta, den jeg hadde eid fra den var liten, helt siden våren. I fjøset var den blitt foret og feitet, så før jul skoldet i vanntønna med gloheit vann, som far fyrte oppunder. Det var slaktetid og sterke inntrykk av grisehyl og blod. Men det var mat og det var mange i søskenflokken. Blant de øvrige dyrene kunne en kalv også bli plukket ut for å ende sine dager, lik som grisen. Det var slik det var i god tid før jul… på gården hjemme på heia, mellom Øyslebø og Lunde.

Så kom lille julaften, eller plaskedagen, og min tur til å skrubbes ren i den store balja på kammerset innenfor stua. Med sprut og fryd gav såpevannet velvære og duft under enkle kår, helt frem til marsjen opp i senga og under dyna.  Det var kvelden før julaften, og med den en dag som måtte startes ren og i nyvaska tøy. Mor ba først fader vår for oss, og las så bønnen: ”Nu lukker seg mitt øye, o fader i det høye, i varetekt meg tar, fra synd fra sorg fra fare din engel meg bevare, som ledet har min fot i dag”. Så var det godnattklemmen og kanskje … kom søvnen. Men ofte lå jeg og hørte på sangstemmen til mor som fortsatte mens hun ordnet der ute på kjøkkenet. Det kunne være hjemmelaget persesylte hun strevde med å klargjøre, eller var det suss og syltelabber? Kjøttet og flesket som var blitt salta og lagt på Norgesglass fremkom som ferskt i denne prosessen. I manko av elektrisitet, frys og kjøleskap, var suss og syltelabber delikatesser, på samme måte var også kjøtt og flesk saltet i kjøkkenbalja.

Tørrfisken kjøpt på butikken luta far. Mor og fars delikatesse. Den ble alltid brukt som julemiddag på dagen. Julekvelden koktes risengrynsgrøten på kakkelovnen. I den brant det lystig med fars furuved som varmekilde. Den åpne flammen under gryta, og mors avgjørelse om hvor mange ovnsringer som måtte av for å tilpasses grytestørrelsen, var bestandig en spennende avgjørelse å ta del i. Det gnistret og røyk og det var en dramatisk avgjørelse hun måtte ta, sett med våre barneøyne.

I spisskammerset lå kakebaksten ferdig. Alle boksene bevitnet godteriene som i god tid var stekt ferdig i smult. Julehøytiden nærmet seg.

Det ble å gå tidligere i fjøset på julaften, først mor og så far etter. Alle dyra skulle ha sine godbiter. Hesten, kuene og sauene lagde med sine særegne tyggelyder bevis godt nok på at julekvelden også for de ble et høydepunkt.

Mens mor og far gjorde seg ferdig der ute, pynta vi ungene treet i stua. Høytidligheten dannet forventninger selv om pynten var brukt og benyttet fra år til år. Bare lysene var nye, av stearin i mangel på elektrisitet. Små stearinlysholdere ble møysommelig plassert på grenene og festet til der hvor brannfaren var minst. Det var små fakler av stearin med høyrisiko for antennelse i granbaret like over. Den korte perioden på julekvelden lysene fikk lov til å brenne, dannet minner som aldri viskes bort.

Vi barna visste vi måtte vente til fjøsstellet var over, og at far og mor først måtte vaske seg. Nytt tøy også, for florslukten kunne sitte fælt. Deretter samlet vi oss alle og slo ring omkring juletreet, som fremsto som midtpunkt med noen pakker under. Vi sang julesanger sammen. Vi leide hverandre og ga håndtrykk til hverandre som jeg minnes som trygge og gode. Forventningene steg. Det var stort å holde far i handa og høre han stemme i. Han hadde en kraftig røst og var den eneste med mannsstemme i koret.

Siden løp vi fra vindu til vindu, fra stua til kammerset og tilbake igjen. Det var så vakkert trolsk å se speilbildene fra julelysene, samtidig som vi skjelte mot pakkene gjømt oppunder treet. Mange små pakker i mystiske varianter, men nesten like store. Hva var det som ventet? Alle til bords, alle stemte i etter beste evne med julesangen: I denne søte juletid tør man seg rett fornøye. Mor las juleevangeliet med klar stemme, og etter det den deilige risgrøten og takksigelsene etter at magesekken var blitt fylt opp.

Å fryd å glede, det var blitt pakkenes tur, og i de forunderlige små var det fattigmannbakkels. Gleden var åpenbar og jul for riktig.

Julekvelden nærmet seg slutten og vi avsluttet med kveldsbønnen: Gud bøy mitt unge hjerte til sann gudfryktighet og lydighet, amen. Så var det fadervår og julekvelden var over. Det var trygt og det var godt å være små. Et barnesinn uten tanke for strev og ansvar, men som far og mor må ha følt sterkt på. Endene skulle møtes, det var strevsomt, men de klarte det. På juleaften skulle ingen beklage seg, da var det glede, forventninger og spenning, som til sist utladet i den dypeste søvn. Det var nok ikke å vente at den aller siste salmen ble hørt av oss små under dyna.

God jul!

Del denne siden