Brudgom på avveie

Vi hadde vært kjærester en stund og hun var et år yngre enn meg. Den gang var man ute i seneste laget om ekteskap ble inngått etter de tjuefem. I vårt tilfelle, noen år yngre, og jeg som mann gikk klar av søknad til Kongen, alderen var innenfor – over tjue. Jeg hadde funnet den rette og det var liten vits i å vente særlig lenger.

Av Håkon Repstad sr.

Jeg kjente en som var blitt pepper-svenn. Om jeg hadde noen grunn til å frykte det samme tror jeg ikke, men følte stor respekt for den tittelen. Jeg fattet nemlig ikke at det kunne gå an å vente til over de tretti med å gifte seg.                                                                         

I så måte var bekymringen fraværende. Bryllupsdagen kom og bryllup skulle feires – i kommunehuset på Nodeland. Disse dagene var jeg under permisjon fra Forsvarets tjeneste på Helgelandsmoen ved Hønefoss. Jeg hadde to år igjen på skolen, og tilhørende permisjonsuniform skulle samme høst bli erstattet med en ny. En med penere stoff, bedre kvalitet og et finere snitt. Dermed ble målet mitt å få lov å gifte seg i denne. Klassetrinnet jeg representerte innebar status som menig soldat med forfremmelse til visekorporal. Det med en vinkel og to kroner mer per dag. Dette skulle skje først få uker etter bryllupet, men jeg søkte dispensasjon og fikk lov av skolesjefen å bære den nye uniformen i bryllupet, men dog uten vinkler. Kun idrettsmerker skulle få lov å være vist på brystet. Jeg gledet meg. Så to uker før bryllupet hang den nye uniformen i klesskapet – og det var klart for ekteskapsinngåelse og bryllupsfest. Det ble av underordnet betydning at vinklene manglet.

Kirkeklokkene kimer. Det er juni og dagen er kommet. Søgne gamle kirke er pyntet og sokneprest Olav Gautestad vier oss til rette ektefolk å være. Ja! Din for alltid. Og bryllupsfesten overtar. Gjestene kommer i titalls til Nodeland kommunehus. Det er gaver, taler, leker og moro. Den eldste generasjonen blandes med den yngre, mens brudeparet er i sentrum. Hele kvelden er det god mat og mange leker. Alvorsord også – men som vi unge ikke forstår så mye av. Folk klapper for de gode talene og mere til, som er planlagt for oss to i sentrum. Brud og brudgom oppleves å være i et romanseforhold de fleste bare kan misunne. Og timene går. Avløst av nødvendige lufteturer og en og annen strekk på bena utenfor lokalet. For brudgommen også, men som nektes adgang til lokalet på vei inn igjen. En brudgom i militært antrekk. En ung mann i militær mundur utenfor kommunehuset på Nodeland, mens bruden er trykt forvart innenfor i andre etasje. En brudgom som av kjøkkenpersonalet blir sett på som en inntrenger i militær forkledning, og som på ingen måter ønskes innenfor. En militær som får beskjed om å komme tilbake en annen dag, når det ikke er bryllup og lukket selskap. Kjøkkensjefen er myndig. Du er ikke velkommen, blir sagt. Du forstår sikkert at du ikke har noe her å utrette! Slik sett blir jeg skuffet og lei meg når døren samtidig lukkes bestemt men vennlig igjen foran meg. Kom tilbake en annen gang, hører jeg i det døra går i lås. Det er nå tankene mine om militær disiplin oppstår. Videre: Å benytte enhver pause i striden til hvile. Eller: Vending helt om marsj. Men til slutt erkjenne: Angrep er det beste forsvar.

Del denne siden