Siloen
Som bondesønn fra Repstad, lærte jeg om «Silo», et mulig lagringssted for nyslått grass. Alternativet var hesja, ei pælet rekke staur forbundet med ståltråd i flere høyder, med opphengt grass til tørk. Begge deler grunnlag for mat til storfe, men lagret på ulikt vis. Slåttonna. Først slåmaskinen etter hesten, så favntak om grasset og løfte det over på trådene. Siden ble det igjen hestens tur. Trekke tørket høy hjem, opp bakken og så høbbe lasset over låvebroa og inn i løa. Og far gaflet høyvogna tom, og var han i lag fikk vi lov å hoppe i det tørre høyet, eller vi snek oss inn usett. Høystøvet var ugreit for nese og svelg, men stas å boltre seg i, gjemme seg i eller holde fast i ei god hand så ingen andre kunne se. Godlukt fra høyet ble slik sett parfyme til fantasien.
Årene gikk og «bønder i byen» slangordet å pynte seg med. Så perfeksjonere. Språkvask og dialekt, siden akseptert, og deretter fortsette med løftet hode i utdannelse, jobb og forelskelse, men størst av alt ble kjærligheten.
Og år i endring. Gammelt ble revet og nytt reist. Bygg ble til «slott» og bortskjemte vaner - utvikling, sa mor, hun bidro til ny bro over Trysfjorden ved Skarpeid. Siden ble det reiselyst på tvers og på langs og klimagassutslipp i verdenstoppen med ønske om karbonfangst. Velstand, i opptur og nedtur, men på det jevne til slutt. Muligheter ble sett, valg ble tatt og handling krevdes. Livet, ei felles reise på det jevne, for de fleste.
Jeg er så stolt. Som bondesønn fra Repstad deltar jeg fortsatt i livet, og i det åttiende året bruker jeg fortsatt utsagnet til mor – utvikling. Jeg får pensjonen den tjuende, betaler skatten samtidig og må akseptere variabler i styre og stell. Det er endring og fornyelse, men til det beste for de mange, i dag og i fremtid.
Siloen på Repstad. Siloen på Odderøya. Lagringsrom med ulikt innhold, men et resultat av nytenkning og initiativ. Kanskje vil noen komme etter og oppleve Nordens beste museum, i sin stil. Så stas. Hvilket bidrag til opplevelse.
Jeg sitter på toppen av «Siloen» og betrakter. Solskinnet varmer, smilene også. Innholdet i koppen smaker. Inntrykkene er visuelle, det er ulike språk og mennesker i alle aldre. Store som små. En likner Barack Obama. Jeg stiller spørsmålet. - Nei, men mange har sagt det før deg, og gir meg et klapp på skuldra. En ansatt. Hvilken stor arbeidsplass han representerer.
Cruisebåten ligger der nedenfor. Et fleretasjes hotellskip, med mennesker jeg aldri har møtt. Her i Kristiansand, i min kommune. Like under oss, i forkant av skipet synes statuen av Vilhelm Krag. Jeg ser nysgjerrige turister betrakte. Mange går runder rundt statuen og kanskje har de hørt om dikteren fra Sørlandet.
Det som gjenstår denne dagen er alle etasjene under meg, som på sitt vis gjemmer på hemmeligheter og mulige inntrykk, som sikkert kommer til å varme fantasien.
Vennlig hilsen
Håkon Repstad Sr.
