Med ståpels i kranken

Sporten er ny for meg. Thom Oddvars erfaring motiverer, og som bestevenn fanger han meg helhetlig. Sekstiårsalderen nærmer seg med en potentkurve lik kulen i hoppbakken, skrånende nedover underrennet og flatene utover sletta. Der tilskuerhopens jubelrop for lengst har stilnet, men hvor motivasjon blir overgang til ny ungdom, den neste. Sykkelrytter.

Av Håkon Repstad Sr.

Ny racersykkel, klikk-sko, hjelm, briller, pulsbelte, hansker, sykkelpumpe, drikkeflaske og bukser med seler og pad. Color Line Tour, med hundrevis av likesinnede på startstreken fordelt i puljer utover tidlige morgentimer. Sykkeldagen, fra havna i byen og opp til Hovden. Der skal festen fortsette. Mat og drikke skal nytes og fellesskapet pleies. Et løft for selvfølelse og en vitamininnsprøytning til helse og mestring, en sammenhengende boost fra start til mål.

Ryttere på rad og rekke med klang fra smurte kjeder. Fra tannhjul og fastspente sko, til tråkk og watt til dekk. En pulje som rullerer, der leder motiverer i gråvær og regn, så vannspruten står mot legger og lår, men styrken er kraft ganger arm og god motivasjon. Dertil rikelig med drikke til en kropp som strever. Det er trykk og rykk. Det er å ligge lavt i bukken og holde farten og varmen i åttetimers turen mot Hovden.

– Fortsatt god tur, hører jeg fra en i feltet. – For kaldt for ny pers, fra en annen.   

Ved passering Bygland er det god driv. Frem mot tissepausen ved Storstraumen også, men kaldt. Først ved Ose begynner det å gjøre vondt. Men å bryte … nei, uaktuelt. Litt kulde må man tåle, og i fortsettelsen er kunsten å løfte seg over det som forstyrrer. Unngå å la seg friste av svakheter og ignorere smerter. Fortsette, men … det er vanskeligere å holde følge med de andre. – Skjerp deg, Håkon. Ny irettesettelse til meg selv. – Slik ja, ta deg sammen. Snart kommer motbakkene og varmen tilbake.

Ose passeres men må slippe feltet. Klarer ikke lenger å holde følge og vil fullføre sykkelturen alene. Flaut. Nei. Lenger bak kommer følgebilen med kone og vennene mine. Halvtimen kanskje. Så slakker jeg av. Klikker løs skoene. Slår floker og hopper og springer på stedet. Kulda biter.

Jeg ser andre ryttere som passerer. Så igjen opp på setet og tråkke mot neste delmål, Besteland. Igjen ignorere kulda og bite tennene sammen. Stå i kranken og vise vilje, men innser at kroppen er i ferd med å gå i stå. Havarere sammen med motviljen jeg ikke lenger makter å overstyre.

Der – løeveggen på Besteland. Jeg står av. Slenger sykkelen i lynga. Kryper bortover mot veggen, i skjul av vær og vind. Jeg har mistet meg selv. Omsider en telefonmelding til Thom Oddvar.

– Du må plukke meg opp på Besteland! Jeg ligger på baksiden av løa, like ved veikanten. Jeg har brutt.

Vennlig hilsen

Håkon Repstad Sr.