Skråblikk fra boden

Huset tømmes etter førti år og loftet er kaldt med skråtak og pipe. Minner som varmer og bortsatte kasser med bleier av tøy. Ei vugge, ei lekegrind av gammel modell, bøker i kasser og skotøy på stell, og skøytene, på isen de gnistret. Så er det o-kartene fra sporten som «svetter» og i pakksekken Hærens-bukse-under-vinter-lang. Det er ringpermer med innhold på engelsk og norsk og utleste bøker i stabler. Nisser, dverger, julepynt også, og en gyngehest i tre med et øre i manko. Ei vedkasse av stål og bryllupstelegram som florerer og ungeflokkens skolearbeid like ved. Innerst i mørket en rull med tapet, rosemotiv, ment for soveværelset, til hygge, samliv og vekst. Det er vaser, glasstøy og krukker, den ene beregnet for kandissukker.

Flytting medfører valgenes kval. Gjenbruk og skroting, skal, skal ikke, men tiden signaliserer velstand i sikte. Grønne tanker, nei, men vrake og begrense fra overflod til mindre, fra mange til færre kvadrat. Ny-boden proppes og intet blir glemt, for oversikten viser hvor ting er gjemt. I taket henger jeg vennen jeg digger, festet til kroken og skinnende blank. En hvit ekvipasje som jaktet trofeer, den gang da alt gikk som smurt. Fra kraft ganger arm til trøer og kjede, ble farten på Monoc’en en spenning til glede.  

Og årene går. Kofferter, vesker og ski, det er så vidt et krypdyr kan komme forbi. Verktøy i skrinet og saksa til hekken, hvilende, men klar til bruk. Bilder på veggen jeg viser de små, flere de ser er voksne nå. Barna peker. – Er det bestemor som er der, var det sånn hun så ut, da hun var liten?

Som senior i livet og «utgått» på dato jeg berøres av tårer og tanker. En annerledes verden nå, må det gå godt med alle de små.

Vennlig hilsen

Håkon Repstad Sr.

VÅR PLASS I TIDEN

AV Håkon Repstad Sr.