Et skritt eller to tilbake

Avstanden er blitt større, det er det ingen tvil om. Minst en meter eller to, alt avhengig av hvor jeg er eller hvem jeg treffer på. Det er fortsatt mulig å omgås hverandre, men med beven usikkerhet, mistanke og skepsis. Virusets er usynlig, og har kanskje tatt bo i den jeg møter, men selv føler jeg meg frisk og rask. Jeg vet ikke. Jeg har bange anelser, i butikken, i heisen eller når du velmenende kontakter meg ved pantemaskinen og glemmer respekten for mitt territorium, den usynlige sirkelen jeg ønsker å være alene i. I beste fall tar vi oss begge i krenkelsen og tar et skritt tilbake, med et påfølgende … unnskyld!  

Av: Håkon Repstad sr.

Skal det vare ved slik i enda et-to-tre års tid, mon tro? Ja, kanskje. Det kan ta tid før normalen igjen vender tilbake, og den blir neppe slik vi har vært vant til. Og alle årene som har gått med til å bygge modernitet og velstand, sten på sten, smått om sen, og så ramler kortstokken sammen i løpet av noen dager, og alt flater ut. En ubehagelig og rask nedbyggingsprosess mot enklere kår, en endring mot noe vi gamle husker fra tidligere år. Hva nå?  Det kom så ubehagelig brått på, men kanskje kan det være litt til det gode også, at vi alle tvinges til å ta dette skrittet tilbake og se oss fungere sammen i et noe enklere liv. Kanskje er det også denne pausen kloden vår trenger, dette ene skrittet tilbake. Jeg vet ikke. Vet du?

Del denne siden