Ti ganger bestefar

Jeg sitter ved pc-en og lytter til hjerteslagene fra babyen i mors mage. Jeg spiller videosnutten om og om igjen. Ved hjelp av teknikken kan jeg betrakte gutten, konturene … og han lever!

 Av Håkon Repstad sr.

 Tårene mine presser på. Det er uunngåelig. Barnebarn nummer ti viser seg frem i e-posten, sendt meg og merket; lille minstens hjerteslag. Jeg lytter, teller, og forsøker å sette tall på slagene. Dunk – dunk – dunk. Det er vanskelig å telle raskt nok, og nøyaktig nok, men hjertet slår like fort som mitt eget etter en langspurt mot mål i ei hard treningsøkt, eller like gjerne etter å ha forsert stigningene opp til Linnåsen. Jeg forstår at kroppen til minsten har det travelt, at den skal vokse og utvikle seg helhetlig i løpet av noen få hektiske måneder, før den så kan passere slusa og krabbe ut i den nye store verden. Jeg forstår at det er krevende, at det gjør forskjellen på hvilepulsen hans og min, vel vitende om at jeg er i andre enden av livsløpet og med det kan tillate meg å ta det mer med ro.

 Hjemme på veggen henger bodyen, den symbolske overraskelses-gaven til bestemor og bestefar. Hintet kom uventet fra kommende foreldre om at noe var på gang. Det var slik hemmeligheten ble fortalt at barnebarn nummer ti var i anmarsj, om alt gikk etter planen. Et stekt øyeblikk. Tårer, armer om halsen, latter og lykkeønskninger. Man kunne tillate seg å kjenne på sterke følelser og dele gleden til mor hvis fremkom i de vakre øynene, som enda en gang bekreftet sannheten om underet, det nye livet i hennes mage – og det var midt på sommeren. 

Det var da jeg forstod alvoret. Det var i dette øyeblikk jeg skjønte mor måtte fritas den planlagte fjellturen senere på sommeren; Skåla opp. Fjellturen, som alltid ble prioritert ved hennes hjemmebesøk i vakre Stryn. Det var da fjellturen gikk høyt; opp, oppover, høyt opp og helt til topps, og det var langt. Det var Nord-Europas høyeste fjell med foten i sjøen. Slik fremstår det og langturen blir åtte ganger Linnåsens høyde.  Jeg visste hun elsket dette, men innså at det måtte bli meg, kommende jubileumsbestefar, som måtte representere i hennes fravær. Selvsagt ville jeg det, og jeg skulle samtidig bli kjent med hennes hjemsted og hilse på nær familie for første gang. Det var fra denne dagen jeg tok til meg tittelen: Fjellvikaren. Planen skulle gjennomføres og det før mini skulle komme til verden, i begynnelsen av det Herrens år 2015. Jeg ville på minis` vegne klare det, om det så skulle bli en lidelse …!

Og det ble det …! Vi passerer Skålavannet, fire mannfolk og siste drikkevannskilde i 1142 meters høyde. Drikker oss utørste, hviler litt og fortsetter. Til tider fremkommer det negative tanker. På en måte må jeg sloss mot mine egne funderinger. Tyngden av fjellskoene til neste opptrinn virker som en uvenn. Det er i den fjerde timen kampen med meg selv pågår som verst. De tre andre sier ikke noe særlig, de ser opp og frem, mens jeg mest frem og ned mot skotuppene. De andre fortsetter ufortrødent. Pappaen til minsten er den som viser meg mest forståelse, men trespannet er for det meste noen titalls meter foran meg. Jeg biter tennene sammen, sier fæle ting og tenker på krefter som jeg mener må finnes et sted, og jeg finner dem, og klarer det. Og vi gratulerer hverandre, spiser nistematen sammen, ler av oss selv og de negative tankene som hadde kommet på turen opp; hos noen av oss. Vi deler hverandres erfaringer og ler enda mer. Overskuddet kommer tilbake, og jeg velger å ikke tenke på hva kollegaen min på jobb hadde sagt: «Vent til nedturen, hvordan tror du den vil gå?». Jeg hadde ledd og svart: «Klarer jeg først å komme opp, er det et lite problem å komme ned».

På returen småløper jeg ganske lett. Nedstigningen blir vel enkel, det føles godt og tankene er positive. Om minsten hadde kunnet se meg nå, ville han vært stolt av bestefar – slik tenker jeg. En time går fort. Vi er fortsatt i Jostedalsbreen nasjonalpark, horisonten er vakker og tusen meter under skimtes utgangspunktet. Jeg stanser, hviler meg litt, reiser meg igjen og fortsetter. Fortsetter i fem minutter til og så enda en ny hvil. Slik går det en stund til. Jeg opplever at frykten for å skulle falle forover i bratthenget skulle være unødvendig. Derimot har falltendensen bakover meldt sin ankomst. Lårmuskulaturens finmotorikk makter ikke lenger å korrigere. Bakover-fallene i bratthenget gjør vondt, men jeg reddes av far til minsten, som er like bak meg og førti år yngre. Han hadde begynt å skjønne at balanseevnen til pappaen, vikaren, var blitt et begynnende stor-problem. Så går en ny time. Broa over elva som dannes av elvene fra Fosdalen og Skålavannet passeres. Det første rekkverket å støtte seg til. Det utspinner seg dramatiske og fysiske anstrengelser i fjellhøyden, som bare vi fire vet om. I tankene til minstens far fantaseres det om luftambulanse og nødnummer 113. Slik varer det ved enda et par timer til. Og så: Intern-alarmen utløses. Trespannet tar ansvar. En bak meg, en ved siden av meg og en trestav i høyrehånda mi, berger rusleturen de resterende siste halvannen timene, før jeg blir hentet av firehjulstrekkeren til minstens morfar.

Med et hyl, et skrik og et hurra synker jeg ned i skinnsetet til jeepen. Jeg klarte det! Med et hyl, et skrik og et vræl passerer minsten slusa seks måneder senere, og klarte det! Og sammen takker vi for livet.

Del denne siden