Kongens fall

Jeg var sånn sirka midtveis i livet da hun kom til verden. Vi hadde sett frem til fødselsdagen. Ankomsten kunne nok bli krevende, men så gikk det greit. Kommunikasjonen med det nye familiemedlemmet ble tilsvar på skrik og hyl med ærbødig oppmerksomhet. Gurglelyder og grimaser ble underholdning. Som førstefødt var hun sentrum for overveldende oppmerksomhet. Lite skulle til for å blidgjøre, og lite skulle til for å bli lei. Også fra annet hold på kloden mottok hun lykkeønskninger, fra Frankrike og USA, ikke minst. Å lære seg gurglelyder på flere språk falt naturlig. Døpefonten ble valgt i de samme traktene som hennes DNA fra tidligere var jevnt fordelt utover, St. Agustine i Florida. Å avvikle dåpsfesten syvhundre og femti mil fra hjemstedet mitt ble en selvfølgelighet. Med banken i ryggen kunne vi bekrefte, ja takk, til innbydelsen, med sikret billett og fast sete, tur retur. Det ble stas og gode minner for gjestene, som kunne feire jenta med dobbelt statsborgerskap, i et for oss fremmed land. 

Siden ventet Malaysia. Ny hjemmeadresse, med en høytflyvende pappa som tjener til livets opphold, mens mamma tar ansvar i nærmiljøet. Naboskap til apekatter, asiatisk geografi, vennligsinnede mennesker med tanke for omsorg og beskyttelse. Veslejenta med lyst hår og brune øyne skaper begeistring, og i nabolaget er det vedvarende beundring og beskuelse. Oppmerksomhet utvikler trygghet, og med internasjonal erfaring dannes fundament for en ny generasjon. Ganske annerledes enn hvordan hennes bestefar opplevde starten på sitt liv, etter krigen.

Etter to tre år på andre siden av kloden, vender hun så tilbake til fødelandet for ei god stund. Hun har vokst seg større og utviklet et språk iblandet engelsk og norsk. Et lite medmenneske lander og vender hjem til stedet der reisen startet som bitte liten. Et kaldere klima der alt er annerledes, og lite og ingenting huskes fra da hun dro. En overgang med tilpasning, og av og til tett på bestemor og bestefar. Stor glede, kaker, brus og is på norsk vis, går ned på høykant – men iblandet en tidvis oppdragende bestefar, med innfødte vaner og uvaner, som sier fra når ungene herjer og forstyrrer ved matbordet. Jeg forsøker i det lengste å tie, men så klarer jeg det ikke helt … – Hysj, sitt stille! Vi må ha matro. Blikkene våre møtes, smilene stivner, det gnistrer i øynene hos oss begge, og det blir helt stille en kort stund. Det er da hun med selvsikker, klar og rolig stemme sier:

– Grandpa! I am the Boss.

Jeg må svelge to ganger, tror ikke hva jeg hører … I am the boss?

Jeg taper i relasjonen til mitt kjære barnebarn. Egen forståelse av å inneha tittelen, «Kongen på haugen» avfeies med gnistrende øyne og klar tale. Et farvel til egen intern opphøyelse, et faktum. Kunsten å beholde vennskapet blir det viktigste, og vi klarer det.

Nylig serverte hun oss det største livet kan gi. Et nytt liv, hennes førstefødte er nå kommet til verden. Det første oldebarnet, og jeg takker henne for tittelen, og for bidraget med å videreføre genene våre inn i fremtiden.

I am not the boss, anymore.