Jeg hører hylene underveis til vedskjulet - Julegrisen

Det er dramatisk for en gutt på elleve. Jeg får ikke med meg alt som skjer i avlivninga, men hører hylene underveis til vedskjulet. Grisen stritter imot og det er kamp om tilværelsen for oss alle. På godt og vondt.

Det er ikke lenge til jul og tida er kommet for de to grisene i fjøset. To dyr jeg er blitt venn med, som bestandig snøfter og grynter når jeg er med far eller mor der ute ved foringstid. Enten er det å bære høy til hesten eller legge for i troa til de to i bingen. Dyr jeg har klødd og snakket med, og som vi hele tiden har ønsket skal ha det godt og trives. Bli feite og store til slaktetida oppunder jul. Snøft. Grynt og et og annet lite hyl fra bingen er bestandig retorikken blant grisene seg imellom, også mot oss som steller. Vi har blitt kjent med hverandre på den måten. Men utendørs grisehyl i Vollan på Repstad, like før jul, er ensbetydende med at mor og far skal slakte og foredle kjøttet og flesket. Julehøytiden er like om hjørnet.

Motstridende dyttes og trekkes grisen inn døra til vedskjulet og vaskekrakken, der Petter står og venter. Han er slakter og har det rette verktøyet for resten. Det sier i hvert fall mor. Han tapper blodet ut fra pulsåra, med et kutt i halsen, før han lar blodet renne ned i den største bollen mor har. Den som står i bakstekjelleren til vanlig. Hun koker vann mens far bærer det frem og tømmer det over den døde grisekroppen på vaskekrakken. Så begynner Petter å skrape huden ren for bust. Nå får jeg lov å se på. Grisen er død, men blir blank og glissen når bustene fjernes, nesten som å se hodeskallen til far. Det er Ikke noe stas å se grisen slik, men jeg forstår det må gjøres sånn for ikke å få bust i munnen når vi spiser. Skinka, som far liker best, må være mest mulig delikat, som han sier. Mor tar bylten med tarmene og går til elva for å skylle. Først utvendig, så vrenger hun dem og vasker innvendig. Jeg vet at noen skal fylles med blod og noen med kjøtt. Alt skal på matbordet når julehøytiden setter inn. Blodpannekake med sukker og rosiner er alltid kjesk. Far og Petter henger den lyserøde kroppen i taket til neste dag, før de skal gjøre seg ferdige med partering og deling. Så overtar mor med sitt arbeid. Hun koker grisehodet sammen med litt kalvekjøtt til persesylte. Det lyseste og fineste kjøttet bruker hun der. Resten maler hun i kjøttkverna til sussen og salter sideflesket til komper og steikeflesk til bruk utover vinteren. Skinka sendes til røyking og tomtebrygget settes ferdig, mens fattigmannsbakkelsen blir til fattigmenn i de utenkeligste fasonger. 

Rikdom å tenke tilbake på. God jul!

Vennlig hilsen

Håkon Repstad Sr.