Kuler og krutt i Vedderheia

Før var det kun skog, fjellknatter og et og annet myrsig i Vedderheia. Det var over dette området der Skytterveien ligger, prosjektilene for mot målsatt nedslag i andre enden av kulebanen, for år tilbake. Med en fart på to- tre tusen kilometer i timen brøytet de seg vei i luftlag og motvind, med treffpunkt til stolthet eller skuffelse. Ved sistnevnte kunne unnskyldningen bli en sliten variant, en velkjent oppbrukt forklaring. Avtrekket kunne ha vært opplevd optimalt og suksessfullt, men sidevindens variable krefter kunne ødelegge for stø hånd, skarpe øyne og et fininnstilt sikte – det kunne bli en stor bom!

Av Håkon Repstad 

Det var langt bort til målet og det var tungt og gå. Det var opp og ned, og det var ved sekshundremeteravstanden slaget kunne stå, om treff eller bom. Anvist verdi og treffpunkt på tometer-skiva, gitt av anvisere i skyttergrava. Den bakenforliggende heia stanset prosjektiler på avveie. I så fall tvunget i bakken med et forrykende, himmelstormende snertent smell.

Like gjerne kunne avstanden være hundremeteren, der Skytterveien nummer 143 – 153 ligger, eller trehundremeteren der Skytterveien 17 – 33 er. Det var samlagsstevnets ledelse som bestemte, og avstanden i konkurransene likeså.

Det var folksomt omkring skytterhuset på Vedderheia i de dagene. Det var skarpladde våpen og velpussede geværløp som glimtet i sola på standplass. Dioptersiktet likeledes, innstilt med bakenforliggende presisjon etter innskytning, mens geværremmen dannet støtte for albue og arm. Det var høytidsstemning ved ildgivning; KLAR – ILD! og tilskuerne fulgte spent med, også ved kommandoen: pass på, anvisning kommer! 

Ta turen opp den gruslagte blåmerkede skogstien mot Vedderheia. Den starter like på nordsiden av Tinntjønn skole. På toppen av bakken tar du til venstre opp den mosegrodde trappa med tjuefem trinn, og du er der. Like ved ligger skytterhuset som ingen kan se, men som beviselig har vært der med standplass som synes, som hemmelighetsfullt omgis av grunnmuren fra den gang. Det var her Ole Repstad inviterte meg med for å vise – og han peker og forteller …, at på den vestlige kortveggen i skytterhuset hadde elghodet til Sverre Repstad, min far, hengt i årevis – helt til Vedderheia ble utbygd og skytterhuset revet. Han hadde donert stoltheten sin til skytterlaget. Ti-taggeren fra jegerens storhetstid, skutt før krigen, ikke langt fra sekshundremeter-holdet, og ble et symbol for andre jegere i Søgne som skulle kvalifiseres som elg-skyttere.  

Ole Repstad peker fra standplass og snur seg mot nord. Sammen fornemmer vi holdene på hundre- og trehundremeteren, mens sekshundremeteren er vanskeligere å ane noe om. Vi beveger oss videre, passerer boligene i feltet, spaserer Vedderheiveien mot nord og ender opp på turstien hundre meter syd for vanntårnet. Stien som etter hvert smelter sammen med Tinntjønn-løypa. Der dukker brått sekshundremeter-holdet opp, som avdekker et historisk bilde.   

Vi er ved nedslagsfeltet for prosjektiler på langtur, sendt fra standplass sekshundre meter unna. Vi ser den enkle betongoppbyggingen som var anvisernes beskyttelse, og skyteskivenes stedsplassering. Likedan de rustne skiveheisene som i mangel av smøring utøvde sin hjerteskjærende gnisselyd ved anviserens opp- og nedbetjening. Prosjektilene passerte skivepappen med et clou, et smell av vislelyd og snert. Hvert ett med kvalitetsforskjell, utløst fra den tids skytterkonge eller lokale storheter tilknyttet skytterlaget i Søgne.  

Del denne siden