Stiftgarden

Jeg teller … en, to ... så kommer et hulrom, etter det, enda en tann. Sånn fortsetter jeg bakover med pekefingeren til den fjerde og innerste, men først etter å ha passert atter et rom av ingen ting. Stryker så tilbake og får bekreftelsen på at det er slik tilstanden er. Status quo, får jeg håpe. Speilbildet konkluderer med samme slutning, at noe mangler for å kunne kalle seg fullverdig. Ikke så rent lite heller. Jeg betrakter den ensomme glamourmodellen innerst inne med sin porselensbekledning. Den reflekterer et inntrykk av sunnhet i glanset tilværelse, vakker og klar, men på falske premisser. Det er slik det er.

Av Håkon Repstad sr.

Inntrykket lenger fremme er dog mindre oppløftende enn glansmodellen. Nummer to skinner nok, men gir mer et bilde av aftenstemning, eller måneskinn en stjerneklar nattehimmel. Kontrasten informerer om at den må ha vært i bruk lenge. Ja, veldig lenge. Noe den dog har. Beviselige rester av mørk sementering, klistret til substansens innside som gir trolske fantasibilder, om man gaper høyt nok … og betrakter. Det opprinnelige, destruert via kjemisk nedbrytning over langvarig pH fall. Det var nok lakrisen jeg likte så godt den gang som gjorde bakteriene liv laga, til et levende eldorado. Jeg lærte for sent, mens syra tærte.

På motsatt side i gapet er det visuelle inntrykk helt annerledes. Der er ingen hulrom å kjenne, ingen skjemmende åpning å se. Det er beste vestsida, den estetisk vakreste. Den siden er med å løfte selvbildet når åpningen gir innsyn. Den trygge siden, om du vil, den som jeg helst vil vise i familiealbumet.  

Jeg må kanskje få gjort noe, fornye meg litt. Tette mellomrom og erstatte de dårligste. Brospenn i porselen koster. En enkel tann kan kanskje ”krones” med hell og vare livet ut? Kanskje montere en Rolls Royce utgave av et implantat? I så fall vil det bli den gjeveste utgaven blant alle i stiftgarden som er ment å telle tjueåtte. Jeg fabulerer ... tenker fremover og sjekker bankkonto. Dette i all ærbødighet over utviklet teknikk og gitte muligheter.

Jeg tenker på barndomstiden min, med ei halv fortann. Den kunne ikke erstattes før jeg ble større og tanna utvokst. Til ettertanke, i møte med dagens ungdom. Dagens ungdom med skinnende vakre smil. Ungdom med en perlerad som tanngard. Denne er med nåtidens opplysning og teknikk ment å kunne vare livet ut.

Del denne siden